I 2017 hadde Rimfrost produksjoner i samarbeid med Hålogaland teater premiere på «Tobias og dagen det smalt». Et teaterstykke for barn som tematiserer opplevelsen av at kroppen ikke stemmer med den man egentlig er. Jeg var heldig å oppleve premieren og ble søkkimponert av håndverket som utspant seg på scenen, der jenta Cecilie hadde en hemmelighet. At hun egentlig var Tobias.

SPALTIST: Ina Gravem Johansen

Stykket handler om vennskap, å akseptere seg selv og andre med alle våre rariteter. Om hvor skummelt det er å møte verden alene og at redningen er å se og bli sett. Med andre ord om den kompliserte øvelsen det er å være menneske og medmenneske.

Salen på Hålogaland teater dirret denne premierekvelden. For det var ikke bare første gang manuset, regien og timingen skulle testes på publikum. Forestillingen var en buffet av research der fagkunnskap, erfaringer fra informanter og samtaler med barn ble vevd inn i dramaturgien. «Tobias og dagen det smalt» har noe viktig å fortelle, stykket bidrar til en historiefortelling som enda mangler både kapitler og språk i samfunnet.

Det snakkes om å være født i feil kropp. Transkjønn. Den mest presise terminologien er kjønnsinkongruens, som betyr at det subjektivt opplevde kjønnet ikke stemmer med det biologiske.

Ikke lett å gestalte for barn eller andre, men minste motstands vei var heller ikke det som drev den kunstneriske prosessen. Så strålende ble resultatet at stykket vant Heddaprisen for beste barneforestilling, siden har oppsetningen turnert landet gjennom Den kulturelle skolesekken. Snart skal Riksteateret bringe Tobias ut til større scener.

Nylig møtte oppsetningen motbør, flere foreldre ved Godøy skole nektet barna å se stykket. Rektor Oddfrid Reinlund laget et alternativt opplegg for disse ungene mens teateret tematiserte kjønnsidentitet som barneskolen uansett skal jobbe med ifølge læringsmålene.

Alternativt opplegg, som ifølge Utdanningsdirektoratet skal tilbys når et tema oppleves som forkynnende livssyn. Som ellers bare tilbys under gudstjenester i skoletida. Det er kritikkverdig at rektor lot innsikt i temaet kjønnsidentitet defineres under religiøse myter. Det bekrefter fordommene og kunnskapsløsheten rundt emnet.

Foreldrenes bekymring gikk blant annet ut på at barna var for unge. Men unger har en åpen innfallsvinkel til verden, for dem er alt nytt. Teateret erfarer at barna lett aksepterer at en jente kan føle seg som en gutt. Det er de voksne som sliter med aksept. Lærerne takker ofte for bildene og språket stykket presenterer, for temaet kjønnsidentitet mangler pedagogiske knagger i skolen.

En rekke spesialister og psykologer støtter stykket som helsefremmende, melder NRK. Men en psykolog er skeptisk. Marit Bruset, som også er leder i den kontroversielle organisasjonen Genid, som er kritisk til kjønnskorrigerende behandling. Eller kjønnsforvirring, som Genid omtaler det som. Bruset er redd for at stykket gjør at barn feilaktig tror de er født i feil kropp.

Man kan gjerne diskutere premissene for å få innvilget kirurgisk kjønnsskifte. Det er heller ingen fagpersoner som tar lett på dette, i Norge må man være myndig for å søke om behandlingen som strekker seg over lang tid og inkluderer psykologsamtaler. Det er ingen som plutselig skifter kjønn fordi de har vært på teater.

Skrekken for at barn tar skade av å lære om kjønnsinkongruens er det farlige her. Som om andres kjønnsidentitet kan smitte. Rektorer skal ikke gi etter for irrasjonell frykt, men stå stødig i opplæringsmandatet. Gi barn kunnskap og bekreftelse, et språk og en innsikt som gjør at de kan klare seg og bidra positivt for andre. Det er derfor vi har en offentlig skole.

Historien gjentar seg. I 2022 er det 50 år siden norsk lov avkriminaliserte homofili. Det er altså ikke så lenge siden samfunnet anså legningen til en del mennesker som kriminell og avskyelig. Et straffbart forhold som samfunnet skulle sanksjonere bort.

I dag virker skrekken for homo-basillen latterlig og avleggs for de fleste, men fremdeles forfektes galskapen i flere religiøse menigheter. Holdninger det virkelig er skadelig å bli møtt med. Nå blomstrer det samme opp rundt temaet kjønnsidentitet.

Kunst speiler menneskers indre og er en effektiv medisin mot diskriminering og trangsynthet. Ikke sjelden er det nettopp de kreative uttrykksformene som setter fart på samfunnsutviklingen.

I nord har vi mye å være stolte av. Midnattssola, fjellene og alt det der. Men akkurat nå er det lite som slår integriteten, motet og dedikasjonen til et lite teaterensemble fra vårt distrikt. Takk for den kunstneriske pulsen som drar verden i riktig retning. Som hjelper innestengte barn til å begynne å puste, når foreldre og rektorer feiger ut.