Kommentaren:

Noen feil er faktisk forbudt

Da vil jeg be den første som har brutt smittevernreglene vedkommende har laget selv, som bor i Oslo, og som har vært statsminister og har feiret bursdagen sin med en sushimiddag på Geilo, i en altfor stor kohort, om å kaste den første sten.

  Foto: Tegning av Odd Klasudiussen

meninger

Ja, der tenker jeg noen hver fikk ett og annet å tygge på.

Politikere er bare mennesker. Selvsagt er de bare det. De gjør feil og de dummer seg ut, akkurat som alle oss andre. Det er heller ingen unison oppfatning i folket at det burde være annerledes heller. Folk her til lands er heller ikke spesielt smålige når det kommer til slikt. Og vi tror ikke maktmennesker er supermennesker.

Den siste uken har det likevel foregått en total, åndelig nedsmelting i toppolitikken, på felt der feiltrinnene er regelrett farlige. Først ut var Arbeiderpartiets nestleder, Bjørnar Skjæran, og det famøse nachspielet på et hotell i Bodø, timer etter byen hadde slått på katastrofealarmene og bedt alle byens innbyggere skjerpe seg.

Reaksjonene, fra både politisk hold og i sosiale medier, kom som forventet. Og som fortjent. Det var berettiget sinne, irritasjon, sarkasme og spydigheter i fleng.

Når statsminister Erna Solberg, under ei uke etter, spenner på seg truger og tråkker i salaten hele veien til Geilo, til sin egen forsinkede – og åpenbart etterlengtede – sekstiårsdag, er det så man må gni seg i ansiktet og spørre hva i alle dager det er som skjer.

For her har åpenbart alle sikringer røket, for det er ikke en snerpete, moralistisk overreaksjon vi har sett her. De åpenbare problemene her står formelig i tett kø. At Erna Solberg, statsminister Erna Solberg, og hele hennes kobbel av 24/7-tilgjengelige rådgivere, ikke visste hvilke smittevernregler hun og hennes regjering har pålagt folket, og dermed også seg selv, står verken til troende eller eksamen. Det er blank stryk. Og det er potensielt farlig.

Vi er alle lei nå. Ikke minst i hovedstaden, der den ene gravalvorlige pressekonferansen etter den andre avløses, med stadig sterkere innstramminger av folks frihet. Frustrasjonen har piplet mer og mer frem. Folk er slitne og frustrerte. Men de prøver. De fleste gjør jo det.

Dugnaden. Kollektivet. Fellesskapet. Flokken. «Alt blir bra». Klisjeene har haglet fra myndighetene, der retorikken i stor grad har sentrert seg rundt en appell til folks tillit, at her må alle ta et tak, skal vi klare å holde smittetrykket noenlunde nede. Personlige behov må settes i andre rekke for kollektivet. De fleste har også klart å etterfølge disse.

I går snakket jeg med en kompis av meg, som har hatt et røft år. Svigermoren hans døde i høst, etter lang tids sykdom, med påfølgende problemer knyttet til smittevern, mangel på nærhet og alle kronglete problem dette medfører. Litt senere døde søsteren hennes. Deres felles bror har ikke kunnet dra i noen av begravelsene.

Det var hjerteskjærende å høre på. Og mange har opplevd lignende. Folk i fortvilte situasjoner må ikke bare leve med den store sorgen det er å miste noen. De blir påført en ekstra sorg, som de må leve med resten av sine liv. Men de biter tennene sammen og sleper seg videre. Fordi de vet at dette handler om noe større, at den enkelte ikke kan ta seg masse individuelle friheter. Fordi fellesskapet.

Noen er på hjemmekontor på uke 53 nå. Andre har ikke vært i jobb overhodet på over et år. Selv har jeg vært ganske forskånet. Likevel har jeg ikke sett moren min på åtte måneder. Hun bor alene, over fem hundre kilometer unna meg og broder’n og barnebarna sine. Julen «feiret» hun alene. Men hun klager ikke, fordi dette er noe som rammer alle, og mye hardere hos andre. Og hun er tålmodig, mens hun og vi venter på vaksinen hennes.

«Ernas gedigne tabbe med to dagers fest og feiring av 60-årsdagen er nok Nordland Ap svært fornøyd med. Greit å dele scene i negativt lys med større stjerner enn seg selv. Jeg er glad jeg har videreutdanning i matte og er helt trygg på hvor stor ei gruppe på 10 er. Noen smittevernregler synes jeg også er lette å forstå», smalt det lakonisk i en SMS fra den pensjonerte matematikklæreren fredags morgen.

For den ubegripelige dobbelttabben til statsminister Solberg er jo brudd på en regel selv barn har fått med seg. 16. mars i 2020 hadde Solberg, kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby og barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad en pressekonferanse for barn som de fikk mye velfortjent skryt for. Med #Geilo-gate friskt i minne er det særs underlig lesning å lese transkriberingen av den på regjeringen.no nå:

Barn: Hvorfor får jeg ikke lov å feire bursdagen min til helgen?

Kjell Ingolf (34): Det er fordi vi ikke skal være så mange samlet, fordi en skal prøve å begrense smitten. Du kan feire med den ene vennen som du prøver å holde kontakt med gjennom denne perioden, eller du kan prøve å være litt ekstra kreativ. Kanskje feire over FaceTime, på andre måter eller utsette det. Noen av oss har opplevd å måtte utsette fotballtreninger, korpsøvelser eller kanskje bursdager før også, og da har man jo ekstra tid til å planlegge slik at det blir en kjempefest når dette er over.

Erna (59): Og så syns jeg at når noen har bursdag i klassen så må alle de andre ringe inn å synge bursdagssangen. Da har man noe å gjøre.

Dette skjønner barn. Og da bør landets øverste leder også gjøre det.

De 13 personene som spiste sushi på Geilo kommer neppe til å være 2021-ekvivalenten av handelsskipet som klappet til kai i Bergen i 1349. Så rent isolert sett er det neppe farlig det som har skjedd, for de 13 iallfall.

En vrengt versjon av eksempelets makt har uansett skjedd, og det er dette som nå skaper trøbbel. Hvis statsministeren kan «glemme» og «ikke vite» hva reglene hun selv har vært med å lage er, genererer det kjapt en oppgitthet og likegyldighet hos folk i en situasjon som fra før er alvorlig og farlig. Dette vil derfor alltid hefte ved Erna Solbergs statsministergjerning.

Jeg er virkelig ingen jussekspert, men her er det mye som taler for at både lovbrudd og grov uaktsomhet har skjedd. Som politiadvokat Hans Vang tørt skrev på Twitter: Nei, det er ikke alltid lov å gjøre feil. Noen feil er det faktisk forbudt å gjøre.