Monumentet fikk den flotteste plasseringen som tenkes kunne

Det er kanskje ikke så mange av de «originale» fangstfolkene og fiskerne igjen. Men etterkommerne er her, og det er mange følelser knyttet til dette monumentet, skriver styret i Arktisk forening.
meninger

Du har nok sett det du også, det store monumentet på torget. Kanskje har du sett det omkranset av turister, for at det er ett yndet fotoobjekt er det liten tvil om. Men hvorfor står det der, og er det egentlig ikke bare å flytte det?

Det er langfredag. 4. april i 1952. Tragiske meldinger tikker inn til land. Fem fartøy har gått ned i Vesterisen på nordsiden av Jan Mayen. Hele 78 mann er borte, sporløst forsvunnet. Det ble aldri funnet spor av verken mannskap eller fartøy. Disse var ikke de første, og ble heller ikke de siste som fikk en våt grav.

Dette var det som ble starten for fangst- og fiskerimonumentet.

I 1984, etter et felles initiativ fra Tromsø Skipperforening, Tromsø Sjømannsforening og Arktisk Forening, ble monumentet reist. Finansieringen kom hovedsakelig fra private Tromsø-borgere og firmaer. Tanken var å hedre alle modige sjeler som var gått tapt til havet. Monumentet fikk den flotteste plasseringen som tenkes kunne, på torget i Tromsø. Midt i smørøyet, og det som var et naturlig møtested for fiske- og fangstfolket.

Det er den korte historien bak Fangst- og fiskerimonumentet. Nå er det foreslått en utredning om å flytte dette. Hvor det eventuelt skal flyttes til, er usikkert. At bruken av torget har endret seg siden det var fangst og fiske Tromsø var mest kjent for, er vi selvsagt klar over.

Jeg vil presisere at Arktisk Forening ikke nødvendigvis er negativ til å flytte monumentet, men at vi er engstelige. Vi er engstelige for at monumentet som ikke bare hedrer alle som mistet livet sitt, men som også er et minne om en stolt, og til dels svunnen tid – ikke skal ha en slik prominent plassering som det har i dag.

Tromsø var porten til ishavet, og også den dag i dag er verdiskapningen rundt sjømat og marine næringer viktig. Monumentet uttrykker vår stolthet over den enkelte fangst og fisker, hans familie – og alt som ble ofret for vår velstand i dag.

Det er kanskje ikke så mange av de «originale» fangstfolkene og fiskerne igjen. Men etterkommerne er her, og det er mange følelser knyttet til dette monumentet. Det håper vi respekteres ved en eventuell flytting, og ikke minst at det tas med i vurderingen om det skal flyttes eller ei.