Ordningen med utarbeidelse av kommunal forskrift for snøskuterløyper og dagens dispensasjonspraksis er kostbar, ressurskrevende, byråkratisk og utfordrer kommunenes rettsvern knyttet til statsforvalters beslutningsmyndighet i klagesaker.
Kommunenes viktigste verktøy for å fastsette eller endre arealbruken er plan- og bygningsloven. Denne loven regulerer prosessen for hvordan arealbruken fastsettes i plan, og sikrer medvirkning fra alle parter, også statlige og fylkeskommunale fagmyndigheter. Plandelen av loven gjelder alle tiltak innenfor en kommune, enten det nå er veier, flyplasser, kraftverk og bolig- eller hyttefelt. Men snøskuterløyper kan man altså ikke opprette etter denne loven. Der kreves det en egen forskrift med prosesser som er svært kostbare og byråkratiske for kommunene. Dagens ordning med å utarbeide en kommunal forskrift etter motorferdselsloven gir altså Statsforvalteren avgjørelsesmyndighet hvis det kommer klager på kommunale vedtak.
Opprettelse av nye snøskuterløyper ender som regel met at noen klager, og da er altså statsforvalteren suveren til å fatte beslutning, uten at kommunen har ankemulighet. I svært mange tilfeller sender også statsforvalteren selv klage på nye snøskuterløyper, og da blir det oppnevnt en settestatsforvalter som da skal fatte endelig beslutning.
Denne øvelsen har Bardu kommune vært igjennom 3 ganger i forbindelse med opprettelsen av Leinaløypa i 2015. Fylkesmannen i Troms klagde, og settefylkesmannen i Finnmark ga da fylkesmannen i Troms medhold og opphevet Bardu kommunes vedtak om ny løype. Dette førte til en ny runde i 2017 med sterkt redusert løypelengde, men likevel kom det en ny klage fra fylkesmannen i Troms og Finnmark. Den nye settefylkesmannen, denne fra gang fra Nordland, ga på nytt fylkesmannen i Troms og Finnmark medhold. I 2018 gjorde Bardu et nytt forsøk med ytterligere redusert løype, og sannelig kom det ikke nok en gang klage fra fylkesmannen Troms og Finnmark. Ordfører reiste da i 2019 til Bodø for å legge fram saken for den nytilsatte settefylkesmannen i Nordland, og endelig etter 5 lange år fikk kommunen medhold.
En prosess på over 5 år og et stort ressursbruk for å få opprettet en løype på 16 km etter islagt vann var endelig over. Dette var første gang en fylkesmann har overprøvd en fylkesmann i naboembetet, og tro oss, det kommer nok aldri til å skje igjen. Kommunene står i realiteten rettsløse tilbake uten ankemulighet i slike prosesser.
Hensynet til naturmangfoldet blir systematisk brukt for å vanskeliggjøre etablering av nye løyper, der registreringer og observasjoner av rødlistearter flere tiår tilbake blir beskrevet å være i konflikt med opprettelse. Som et eksempel ble en gaupeobservasjon i år 2000 ansett av fylkesmannen å være i konflikt med skuterløypa og det ble krevet en varsomhetssone på 4 km rundt der gaupa ble observert 17 år tidligere. På toppen av det hele fikk ikke kommunen vite hvor denne observasjonen var, slik at løypa kunne legges utenom. Videre klages det på støy og hensynet til friluftsliv. Kreativiteten er stor når det kommer til å stanse snøskuterløyper.
Senterpartiet har hele tiden forsøkt å kommunisere at friluftslivskulturen i Nord-Norge kjennetegnes av en kombinasjon av motorisert ferdsel, som snøskuter og båt, og ferdsel til fots, der høsttradisjoner og rekreasjon til alle årstider står sentralt. Kulturforskjellen blir ekstra tydelig når vi sammenligner snøskuterkjøring til hytter i nord, kontra gigantiske hytteutbyggingsprosjekt i sør med veier og full infrastruktur langt inn på fjellet. Hvor er klimaavtrykket størst?
Asfalterte veier, vann- og avløpsanlegg, strøm og fiber til hyttefelt er tiltak som kommunene kan beslutte gjennom plan- og bygningsloven, uten at Statsforvalteren kan omgjøre dette, men ved opprettelse av snøskuterløyper får altså ikke kommunene denne tilliten. Derfor mener Senterpartiet at plan- og bygningsloven er et perfekt redskap for å opprette snøskuterløyper som sikrer kommunene lokal sjølråderett, men da må det altså til en samordning av denne loven og motorferdselsloven, der sistnevnte lov også må liberaliseres.
Det er også andre muligheter ved bruk av plan- og bygningsloven som muliggjør en forenkling av motorferdsel i utmark. I denne loven er det mulig å vedta hensynssoner både i kommuneplanens arealdel og innenfor regulerte områder som hyttefelt. Kommunen kan da vedta en hensynssone som regulerer kjøring av snøskuter til og fra hytter etter fastsatte traseer. Da vil man bli kvitt det evige byråkratiet rundt dispensasjoner for transport av utstyr til hytter. Det er vel ikke verre å kjøre til hytta i nord med snøskuter etter ubrøytede skogsbilveier enn det er i sør, med opparbeidelse av asfalterte veier som brøytes for bilkjøring?
For å kunne opprettholde befolkningsgrunnlaget i distriktskommuner er det viktig å lytte til de behov som den yngre befolkning har. I mange kommuner er det et sterkt ønske om å etablere mindre avgrensede områder for øvelse- og frikjøring med snøskuter. Kommunene kan også opprette slike områder gjennom plan- og bygningsloven, forutsatt en samordning med motorferdselsloven. Dette kan være et viktig bidrag til trivsel og bolyst for å opprettholde befolkningsgrunnlaget, som svært mange distriktskommuner sliter med.
Vi setter pris på at også FrP ønsker lokalt sjølstyre og en forenkling og liberalisering av loven, men løsningen de skisserer mangler rot i virkeligheten. Opprettelse av snøskuterløyper kan ikke skje uten hjemmel i lovverket. Hvis kommunene bare oppretter løyper gjennom vedtak nærmest som en strek på et kart, kommer Statsforvalteren uansett til å omgjøre vedtakene.
Det FrP tar til orde for er altså at kommunene skal være suverene og at vedtak ikke kan påklages. Dette strider i så fall mot alle demokratiske prinsipper om medvirkning og vil være klart grunnlovsstridig. Alle kommunale vedtak har selvfølgelig klageadgang, selv om FrP nå forsøker å lede folk til å tro annerledes. Vi vil også advare FrP mot å legge for mye vekt på kartleggingen og verdisettingen av friluftsområder som allerede er gjort i kommunene, slik de beskriver i representantforslaget.
De aller fleste fjellområdene i Troms er allerede fastsatt som viktige eller svært viktige friluftsområder. Dette vil nok motstanderne av snøskuter bruke for alt det er verdt i sine forsøk på å stanse løypeetablering, av hensynet til det umotoriserte friluftslivet.
Behandling av motorferdsel i utmark gjennom plan- og bygningsloven vil naturligvis også kunne medføre klager og innsigelser. Gjennom innsigelsesinstituttet har fagmyndigheter gode muligheter til å påvirke resultatet av et planforslag, men kommunen vil hele tiden ha hånda på rattet uten å gi fra seg myndighet til statsforvalteren slik praksis er i dag. Kommer det innsigelser fra en fagmyndighet, vil det bli gjennomført megling mellom partene. Hvis likevel kommunen opprettholder sine vedtak, går vedtaket til Kommunal- og moderniseringsdepartementet for endelig avgjørelse, uten at Statsforvalter kan foreta seg noe.
Vårt forslag er det nærmeste vi kommer fullt lokalt sjølstyre i motorferdselssaker, uten å sette til side grunnlovfestede demokratiske prinsipper for medbestemmelse.
Vi oppfordrer alle partiene som er tilhengere av lokalt sjølstyre og forvaltning av utmarka, om å samarbeide om enkle gode løsninger som kan skape bolyst, næringsvirksomhet og optimisme i alle landets kommuner.