Fra sidelinja:

Vår digitale dobbelmoralisme

Hadde det vært greit å la ungen din vandre gatelangs alene i Shanghai, så lenge det bare var en time om dagen og leksene var gjort?

SKJERMBRUK: Tall fra ungdata viser at 62 prosent av elever på ungdomstrinnet i Tromsø bruker minst tre timer på skjerm daglig.  Foto: Berit Roald / NTB scanpix

meninger

Debatten omkring barn og skjerm kommer og går med jevne mellomrom. Nå sist var det NRK-serien «Lives oppdragelsesreise» som ga oss sterke ord om at skjermen er i ferd med å frarøve oss barndommen. Etter å ha sett dette kom jeg til å tenke på et utsagn sønnen min på 3 år kom med for en tid tilbake: «Mamma, ikke se på telefonen». Ordene knuste hjertet mitt og fikk meg til å stoppe opp å tenke over hva skjermen egentlig har gjort med meg.

Kommer jeg til å angre på at jeg så for mye på skjermen og for lite på han? Sannsynligvis. I panikk innførte jeg regelen om å ikke se på skjermen en eneste gang før etter at han hadde lagt seg. Dette overholdt jeg en stund, helt til det selvfølgelig skled ut. Akkurat som alle andre prosjekter om å bli et nytt og bedre menneske.

SPALTIST: Sunniva Andreassen skriver om unge og voksnes tid foran skjermen. 

Tall fra ungdata viser at 62 prosent av elever på ungdomstrinnet i Tromsø bruker minst tre timer på skjerm daglig. Vi er naturlig nok svært opptatt av barn og unges medievaner. Medietilsynet har siden 2006 kartlagt barn og unges medievaner i en rapport som kommer annethvert år.

Kartleggingen viser at barn og unge mellom 9 og 18 år jevnt over har god forståelse for personvern og hva som ikke er lurt å dele av innhold i sosiale medier. En stor andel av dem har fått hjelp av foreldrene sine til å opprette bruker i disse kanalene. Dette er begynnelsen på å gå veien sammen og det åpner for dialog rundt den store jungelen av innhold som finnes på internett.

Det er forbausende lite tall om voksnes skjermtid og internettvaner. I 2007 rullet Facebook inn og tok verden med storm. Det ble på mange måter begynnelsen på paradigmeskiftet sosiale medier har blitt. De som er født i 2007 går på ungdomstrinnet i dag.

Sannsynligheten for at mange av dagens barn og unge har vært delt på Facebook og Instagram, som en annonsering av både unnfangelse og kjønn, er stor. Jeg er ikke bedre enn noen andre. Min sønn hadde ikke rukket å bli et døgn gammel før han var på plass på Facebook. Lykkønskningene og gratulasjonene strømmet på. Lykkønskningene, tommeltottene og gratulasjonene kom også i stort omfang da vi selv, som foreldre til barnet, valgte å publisere familieforøkelsen i det samme sosiale mediet, fem dager senere.

Diskusjonen om personvern og deling av bilder uten samtykke kommer vi til å tape så det synger. Våre barn er utstyrt med helt andre forutsetninger når det kommer til sosiale antenner på internett. Hadde 50- og 60-åringer vært like gode på kildekritikk som 10- og 20-åringer, hadde verden vært et bedre sted.

Det koker godt i internettgryta for oss foreldre, og bekymringene bobler opp ustanselig. Er det netthets, nettmobbing og utfrysing som er verst? Kjøp og salg av nakenbilder og rusmidler? Overgrep? Er det spilleavhengighet? Er det et stadig økende perfeksjonspress, pushet av polerte virkeligheter og algoritmestyrt reklame? Eller er det ekkokammer og radikalisering vi er mest redde for? Er det skader på nevrologiske strukturer i hjernen?

Denne listen kan gjøres uendelig lang, men undersøkelser viser at foreldre først og fremst bekymres over mengden tid barn og unge bruker foran skjermen. Vi er redde for at denne tiden stjeler av andre viktige områder i barn og unges liv.

Digitale ferdigheter er nedfelt som en grunnleggende ferdighet i grunnskolen, på lik linje med lesing, skriving og regning. Det er ingen tvil om at internett har endret måten vi både formidler og tar inn kunnskap på. Barna skal lære seg å være kildekritiske, utvise god digital dømmekraft og være bevisst eget og andres personvern.

Forskning gjort av Schoeppe og kollegaer (2016), publisert i BMC Public Health, viser at et klart flertall av foreldre synes det er passende med en skjermtid på under to timer for barna sine, men det viser seg at svært få foreldre overholder denne skjermtiden selv. Debatten omkring skjerm er stor, vanskelig, og langtidsforskningen greier ikke holde tritt med internettets rasende utvikling, derfor er kunnskapen mangelfull. Vi vet ikke helt hva som er riktig å gjøre, så vi løser problemet med å gi ungene skjermtid.

Jeg tror ikke vi skaper digitalt kompetente barn ved å gi dem skjermtid. Det spiller liten rolle hvor mye tid barnet er på skjerm, hvis ikke foreldre er interessert i hva barnet har sett og opplevd på nettet. Dette skjer gjennom anerkjennelse av barnets interesser – også i den digitale verden. Selvfølgelig kan internettet være skadelig, hvis barnet vandrer alene. Hadde det vært greit å la ungen din vandre gatelangs alene i Shanghai, så lenge det bare var en time om dagen og leksene var gjort?

Medietilsynets undersøkelse fra 2020 viser at et overveldende flertall av foreldre ikke spør hva barnet eller ungdommen har gjort på nett. Vi bryr oss tilsynelatende kun om antall tidsenheter konsumert foran skjermen. Hvordan skal begrenset skjermtid åpne opp for en dialog om falske nyheter, falske profiler eller skjult reklame?

Øverst på lista over hva foreldre bekymrer seg over når det kommer til barn og medier, bør foreldrenes egne medievaner og bevissthet befinne seg. Hvis vi som foreldre ikke engasjerer oss i barnets digitale liv, kan vi heller ikke forvente åpenhet omkring alle de problematiske sidene ved internett.

Som foreldre bør vi se oss selv i speilet før vi moraliserer over barnets internettvaner. Fordi feiler vi her kan vi fort fremstå som en statsminister som bryter egne smittevernforskrifter.