Faktagrunnlaget for kritikken er påstander om at Norge er kommet kortere i vaksineringen enn de fleste andre europeiske land og at EU/EØS ligger i bakleksa på verdensbasis. Dessuten hevdes det at Norge kunne kommet mye raskere til målet ved å gå i direkte forhandlinger med andre vaksineprodusenter enn de som i dag gjør avtaler med EU. Kritikerne unngår å klargjøre hvordan vaksiner anskaffet gjennom slike avtaler skal godkjennes, og hvilke konsekvenser det kan ha for vaksineringsviljen i Norge hvis vi tilbyr vaksiner som ikke er godkjent av det europeiske legemiddelverket.
Norge ligger blant de landene innenfor EU/EØS-området med høyest vaksinasjonsgrad, og bare USA og UK ligger foran EU blant de store økonomiske blokkene i verden. På Bloomberg Vaccine Tracker finnes et oversiktskart der man kan trykke på et hvert land og få fram vaksinasjonsgrad i prosent av befolkningen.
Her ligger Israel på topp, fulgt av Emiratene, UK, Chile, Bahrain, USA, Serbia, Ungarn, Tyrkia og Marokko. Disse landene har vaksinert en mye større andel av befolkningen enn EU, men med mer enn 6 prosent vaksinert har EU et betydelig forsprang på resten av verden.
Land som Canada, Saudi Arabia, Brasil, Argentina, Russland, Kina, India, Indonesia og Colombia har vaksinert mellom 1 og 5 prosent, mens Australia, Sør-Afrika, Japan og New Zealand bare har vaksinert noen få promille. Store deler av Midtøsten, Sørøst-Asia, og hele Afrika unntatt Marokko, har ingen fungerende vaksinasjonsprogram.
Israel har gjort en særskilt avtale med Pfizer, som var en del av Donald Trumps vaksine-initiativ. Prisen Israel har måttet betale er å åpne alle sine medisinske arkiver for Pfizer. Det er svært uklart hvordan Norge skulle kunne få til noe tilsvarende, og hva de politiske kostnadene ville være.
Ungarn har gjort en egen avtale med Russland om levering av Sputnik-vaksinen. Kontrakten fritar produsenten for alt ansvar for bivirkninger og slår fast at alle tvister mellom kjøper og selger skal avgjøres i russisk rett. Bør Norge inngå en liknende avtale før produsenten har levert tilstrekkelig dokumentasjon til at vaksinen kan godkjennes i EU?
Chile signerte tidlig kontrakter med Pfizer-BioNTech, AstraZeneca, Johnson& Johnson og kinesiske Sinovac, de fleste før vaksinene ble godkjent, og har stilt befolkningen til disposisjon for klinisk utprøving av vaksinene. Er det noen som tror at en slik politikk ville ha latt seg realisere i Norge under en regjering ledet av Trygve Slagsvold Vedum?
UK signerte en kontrakt med AstraZeneca allerede i juni, og med Pfizer i juli. Dette var mange måneder før vaksinene ble godkjent, og UK aktiverte nød-godkjenning for å få startet vaksineringen. Bakgrunnen for disse avgjørelsene er åpenbar når man vurderer smittepresset i landet. Norge har aldri vært i en så desperat situasjon.
Det samme gjelder USA, der de fleste av selskapene innen Big Pharma har sine hovedkontorer. Hvilken relevans har det å sammenlikne Norges situasjon med USAs?
Endelig er det interessant å merke seg at produsentlandene for Sputnik og Sinovac, som holdes fram som alternativer for Norge, til nå har vaksinert mindre enn 3 prosent av sine egne befolkninger. Tanker omkring hva dette kan skyldes savnes i den lite opplyste kritikken av regjeringens strategi for vaksineanskaffelser.