Fra sidelinja

Skråsikkerhet i det uvisses tid

Ett år er gått siden verden endret seg over natta. Da verden sluttet å snurre, eller eventuelt snurret så fort at vi falt av, hele gjengen.  

HÅPER PÅ FREMGANG I VAKSINERINGEN: Vi får håpe at vi får hele hurven vaksinert før alle er gått konkurs, ungdommen har mistet gnisten og ingen husker hva en klem er for noe, skriver Ronny Bratten.  Foto: Firdia Lisnawati / AP / NTB

meninger

Fra de første meldingene om en rar lungesykdom i Kina, til pandemien rullet inn over våre trakter som et ustoppelig tidevann. Skrekkbildene fra italienske småbyer, hvor likbilene kjørte kolonnekjøring gjennom trange gater og gråtende leger kollapset over respiratorene.

SPALTIST: Ronny Bratten 

Tiden før vannskillet er nå et fjernt minne om fotballkamper med fulle tribuner, konserter hvor folk sto tett i tett og omfavnet hverandre, fredagspils, jobbseminar på hotell, sydenturer i overfylte charterfly, det faste håndtrykket til en ivrig eiendomsmegler, en lang klem fra en gammel venn man overraskende treffer på gata, en slurk av drikkeflaska til en kompis på trening.

Nå er livet isolasjon, hjemmekontor, en – nei, to – meter avstand, munnbind, frenetisk og hyppig håndvask, tv-serier og atter tv-serier og et evig omkved om at #altblirbra.

Først skulle vi bare stanse spredningen, så skulle viruset slås tilbake. Men en sykdom som spres ved menneskelig kontakt, kan ikke stoppes. Verden består av flere boligblokker og overfylte leiligheter enn norske husbankhus med store tomter med plen og prydbusker, og ikke før vi trodde at vi begynte å få kontroll på spredningen, dukket mutantene opp. Den sørafrikanske! Den britiske! Den brasilianske! Den ene mutanten mer smittende og farligere enn den andre.

Da er det bare å krype inn i muslingskallene våre igjen, ha hjemmekontor med laptopen på kjøkkenbordet og vente på at vaksinen skulle komme oss til unnsetning. De velsignende vaksinene; de livreddende dråpene som skulle injiseres i våre blodårer og åpne samfunnet igjen. Forandre verden til det bedre. Redde økonomien. Gi oss livene våre tilbake.

«When it rains, it really pours», sier amerikanerne, som vel betyr noe i retning av at en ulykke kommer sjelden alene. Da vaksinen omsider kom, måtte den ene vaksinen selvsagt ha fatale bivirkninger som setter hele vaksinasjonsprogrammet i fare.

Det var virkelig et slag i ansiktet på dette tidspunktet. Ikke bare har vi desperat bruk for vaksinen, men verden flommer også over av folk som av forskjellige grunner er motstandere av de ulike tiltakene.

Siden Norge av ulike årsaker ikke har maktet å anskaffe vaksiner til hele befolkningen, stiger smitten på nytt og nye strenge tiltak settes inn for hele landet. Smitten må slås ned. Spredningen må stanses for å forhindre overbelastning av helsevesen. Samtidig arrangeres det protester mot regjeringen og mer eller mindre kjente personer diskuterer medisinske konsekvenser av våre nasjonale strategier på området, uten at det synes å være nødvendig å vise til særskilt kompetanse på området.

Nylig så vi for eksempel en avispolemikk i Aftenposten mellom sosiologen Kjetil Rolness og økonomen Harald Andreassen om hvorvidt nedstenging er riktig. En sosiolog og en økonom, der altså. Lokalt har advokat Gunnar Nerdrum – som i den senere tid også har markert seg som en ivrig tilhenger av å sette eget liv i fare ved i relativt langt fremskreden alder insistere på å gjøre usikret vedlikeholdsarbeid på hustak – gjort seg til talsmann for å fjerne restriksjonene ut ifra resonnementet om at de som dør av sykdommen er gamle og skrøpelige og «skal snart forlate oss likevel».

Hvorvidt en slik moderne variant av ættestupet – en påstått, førkristen praksis med å kaste gamle og uføre utfor et stup for ikke å være samfunnet til last – har særlig støtte i befolkningen, er vel heller tvilsomt og heller ikke så aktuelt, all den tid resten av verden praktiserer mer eller mindre samme tiltak som vi her i vår norske lekegrind.

Det er derfor en besnærende tanke å la advokater, sosiologer og økonomer sysle med sitt og heller følge fagfolks anbefalinger. Og fagfolk finnes det mange av i denne sammenhengen. Vi skal forholde oss til helseministeren og hans helsedepartement, Folkehelseinstituttet, smittevernoverleger, epidemiologer og så en hær av alminnelige leger, forskere og sykepleiere. Det ville være en trøst om i alle fall de er enige om hvordan vi skal opptre. Men nei, så vel er det nok ikke.

Vår egen professor i medisinsk mikrobiologi ved UiT, Ørjan Olsvik, uttalte for eksempel i februar i fjor til ABC-nyheter at det ikke var noe grunn til bekymring, at virusepidemier som oftest ikke varer lenge og fulgte opp på universitetets egne hjemmesider med å si at det ikke var noen grunn til å tro at eventuelle mutasjoner av viruset ville bli mer dødelig.

På den andre siden husker vi lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg som i beste sendetid på NRK omtalte pandemien som nærmere pest enn influensa og gråtkvalt spådde nærmere 150.000 corona-dødsfall i Norge.

Som om ikke det er nok, kan vi ved et raskt blikk i bakspeilet konstatere at Folkehelseinstituttet mente at bruk av munnbind var unødvendig, ikke beskytter det mot smitte og i verste fall øker risikoen for virusspredning. Inntil hele verden plutselig brukte munnbind offentlig og det – underlig nok – plutselig var høyst nødvendig at vi tok i bruk nesepynten her hjemme også.

Hva skal en stakkar tro? Hvor det er mange rådgivere, er det fremgang, heter det i Salomos ordspråk, men om det var akkurat slike situasjoner den vise kongen siktet til, skal være usagt. Vi får håpe at vi får hele hurven vaksinert før alle er gått konkurs, ungdommen har mistet gnisten og ingen husker hva en klem er for noe.

Så kan vi la skråsikkerheten hvile i mellomtiden.