En fyr ved navn Are Søberg har de siste årene satt seg fore å vise nordmenn hvor meningsløst mye penger som bruker på meningsløs kunst. Under navnet «Sløseriombudsmannen» har han lagt sin elsk på frie scenekunstnere, vist små glimt av verkene deres og holdt det opp mot hva staten har gitt i støtte. Ytre høyre har grepet sakene begjærlig og liker og deler alt de klarer på sosiale medier.

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik. Foto: RONALD JOHANSEN

Vel, vel – at ytre høyre er villig til å dele skal man ikke slå for hardt ned på. Det kan jo, riktignok med atskillig godvilje, tolkes som et skritt i riktig retning. Men saken reiser noen problemstillinger som det er verdt å se nærmere på. De handler imidlertid ikke om hvor mye penger kunsten skal få – hadde man vært villig til å ta inn over seg hvor absurd lite som investeres i å forstå oss selv, sett opp mot hva vi bruker på å fø oss selv, hadde ikke dette vært en sak.

Det første jeg tenker på er begrepet samfunn. Det er et ganske enkelt konsept å forstå, egentlig, fordi det i bunn og grunn er de greiene som naturlig oppstår når mennesker skal leve og virke sammen, slik Francis Fukuyama i sin bok «The Origins of Political Order» hevder vi alltid har gjort. Men likevel ser det ut til at veldig mange sliter med forståelsen, på den måten at de konsekvent legger seg selv til grunn for hvordan samfunnet skal agere, man ser seg ikke som en del av en helhet, man er helheten.

Jeg liker meg på ingen måte i et basseng. Har aldri gjort det, jeg svelger for mye vann som andre har avgitt bidrag til, og jeg har aldri fått til å svømme uten å stresse. Jeg liker heller ikke å dusje med gud og hver mann, eller å sitte i en fellesgarderobe og plages med sokkene. Jeg er ikke så rar at jeg er absolutt på disse tingene, men kan jeg unngå dem, så gjør jeg det.

Så jeg hadde aldri kommet på å bruke en milliard eller hva det nå var, til et badeland, med kommunens penger. Men jeg hadde heller aldri kommet på å kalle det for sløsing. Jeg ville ikke funnet på å ta med kamera og filme en halvfeit gamling som har fått i seg for mye klorin og lagt ut på nettet: Dine skattepenger går til å rense denne karen innvendig med klorin.

Jeg har for lengst avfunnet meg med at våre felles innsamlede midler går til en rekke ting jeg verken setter pris på eller forstår meg på. Det handler om at jeg ser meg selv som medlem av et samfunn. Jeg ville ikke valgt det bort, for jeg ville ha slitt med trivselen var jeg eremitt. Så da må man begynne å øve seg litt og jobbe med viljen, for å kunne se det gode i at det foregår så uforståelig mye rart rundt seg. Folk burde øve litt på det. Nyte mangfoldet. Smile litt i stedet for å bli så sur hele tiden.

Så er det kunstens rolle og verdi, for det som ligger i bunn hos Søberg og alle hans følgere, moderskipet Frp inkludert, er at kunsten verken spiller en viktig rolle i samfunnet eller har verdi, med mindre den er selvfinansierende og kan bevise sin verdi gjennom et revisorgodkjent regnskap i pluss.

For min del ser jeg på kunst som en utforsking av hva det vil si å være menneske. For å si det litt enkelt: De færreste av oss trenger å bruke hver time i våken tilstand til å unngå å bli spist, eller på å lete etter noe å spise. Mennesket har evne til refleksjon og planmessig tenkning, som mange av oss bruker til bedre å forstå oss selv og samfunnet vi lever i, ofte med henblikk på at begge skal bli bedre.

Kunsten spiller en nøkkelrolle i dette. Den kommer inn når poteten er i jorda og fisken henger på hjell, da har vi tid til å sette oss ned og fundere over forhold som rettferdighet, ulikhet, demokrati, kjønn, rase, ytringsfrihet, sex, makt, språk, identitet, overgrep, kolonialisering, sannhet og objektivitet. Kunstens rolle er å lyssette alle disse perspektivene, og mange flere, på nye og ofte grensesprengende og ytterliggående vis.

Kunsten hadde vært irrelevant og helt uviktig om den agerte slik at den både behaget og kommuniserte fullkomment med Are Søberg. Det er nettopp fordi den ikke kopierer og forlyster, men provoserer og skaper helt nye idéer om hva det vil si å være menneske, at den har verdi og er sin statsstøtte verdig.

En av de som faktisk burde hatt kunstnerstøtte til sitt arbeid, er muligens nettopp Are Søberg. Man kan faktisk velge å se «Sløseriombudsmannen» som vakker performance-kunst. Prosjektet har beveget og provosert, det har kritisert makta, det har blottlagt politisk kunstforståelse og ikke minst: Det har styrket scenekunstens posisjon på en måte som ingen kunne forestilt seg.

Ufrivillig kunst – bedre blir det ikke.