Verden ser litt annerledes ut nå om dagen. Vi har lagt bak oss en kald krig, og er i ferd med å starte en ny. Vi sier at vi ikke har fiender, men en skal være bra korka for ikke å se at det er nettopp det vi mener.
Slik er vi fanget i det samme spillet som preget utenrikspolitikken etter krigen og frem til -89 da muren i Tyskland falt, og Sovjetunionen viste seg å være en nokså utarmet skapning. De brukte alt de eide på atomvåpen og romkappløp og det viste seg at deres påståtte ildkraft var noe som haukene i USA prakket på politikerne sine for å skaffe nye våpen. I virkeligheten var det fryktede Sovjet en blakk skinnlørve av en bjørn.
Det som til slutt knekte østblokken var økonomien. Modellen deres fungerte rett og slett ikke. Produksjonen falt sammen og de sosialistiske forpliktelsene ble tunge å bære. I dag lever de av å selge olje. De er verdens største oljeprodusent og må hele tiden fylle kassa med oljepenger. Hva hvis dette gir seg mot midten av dette århundret? At olje og gass blir noe som hørte fortiden til?
Putin selv har store nok problemer med å innfri de løftene han har gitt sin befolkning om brød og arbeide. Russland sliter i dag, men må likevel vise seg med hår på brystet på verdensarenaen (les: Syria)
I vest er det i dag sterke krefter i departementene som markedsfører dagens Russland som en potensiell fiende av NATO. Det er mest sannsynlig sludder og vrøvl og noe som de fagmilitære må spre for å skaffe seg penger til eventyrene sine. Norge er nå sammen med Storbritannia og USA de eneste som bevilger sine to prosenter til Forsvaret. Storbritannia skaffer seg også 80 flere atomvåpen nå siden det hisses opp mot ny kald krig, men det er enda lite som tyder på at vi blir en brikke i et spill som Vladimir Putin står bak. Vi er fortsatt ikke Ukraina.
Vi har ikke kald krig i dag, offisielt, men noen i Forsvaret vil gjerne at vi skal verge oss mot Russland som om de er aggressive mot oss. Slikt blir det fort ny kald krig av. I stedet bør vi nå bygge et politisk og humanitært felleskap nordover og østover slik at folkene kjenner hverandre. Amerikanske bombefly i Trøndelag er ingen invitt til slikt arbeide. Heller ikke en kjempestor distriktspolitisk radar i Vardø. Hvorfor gjør vi det? Er det for at amerikanerne vil det?
Kina, et annet slags diktatur, er nå også i ferd med å vokse seg stor og truende. Økonomien vokser med et sted mellom seks og syv prosent i året og har som ambisjon og nå igjen USA. Det samlede økonomiske produktet er stort nå, men fattigdommen ute på landsbygda er betydelig (nesten en fjerdedel av verdens befolkning bor der). Nivået er ujamt, om en kan si det slik. Lille Norge har allerede innordnet seg en rolle til Kina, som tillater oppdrettslaksen å finne veien til fiskemarkedet i Midtens Rike.
Hva vil skje fremover i Kina? Vil de bli en trussel for freden i verden? De ruster kraftig opp nå. Eller vil det gå med Kina som det gjorde med Japan på syttitallet? Mange næringslivsledere i verden svermet da for den japanske modellen med lojalitet til bedriften og arbeidsdager på 12 til 18 timer. Bare at når de ble rikere ville de ha lang ferie, bil og fargefjernsyn. Da så alt plutselig annerledes ut. Hvor mange drar rundt på en Sony Professional i dag?
Er Kina farlig slik mange foretrekker å tro? Vil de erobre verden? Eller vil de til slutt tynges ned av sine egne ambisjoner og drukne i en stygg borgerkrig som kommer til å drepe kommunistpartiet og sette fri Hong Kong og andre økonomiske soner? Ett land, to systemer?
Mange ting tyder på at de vil ha fremgang en stund til. Det kinesiske folket er arbeidsomt. De elsker sitt land og for dem betyr det mye at landet deres lykkes med sitt økonomiske løp mot målsnøret. Men det er mye som forsterker problemene i Kina i dag. De har lånt uhyggelig med penger for å bygge fremtiden.
Infrastruktur, og satsinga i Afrika som skal bli det nye lavkostalternativet deres. I dag lages nesten alt av varer i Kina. Hvor lenge klarer de å være billigst? Stiger lønningene der, taper de kontrakter som andre kommer til å nyte godt av.
Diktatur koster. Et stort land er utrolig komplisert å styre. Nå går dette etter prinsippene til kommunistpartiet. Det ser bra ut, men virker det? Store boligområder står i dag tomme etter feilsatsinger. Penger blir lånt og skal betales tilbake. Lokale partitopper som vil det beste for sin region, satser utrolig mye, men har gjeld oppover ørene.
Problemet med diktatur er at ingen der nede sier fra. Ingen forteller at det gikk til helvete med partiets prioriteringer. Om noen gjør det, vil de med stor sannsynlighet bli straffet/drept.
Ettbarnspolitikken deres er også et særsyn. Feite og ensomme guttebarn på pidestall skremmer ingen.
Ingen i et diktatur kan fjerne dem som styrer om de gjør en dårlig jobb. Valg fungerer ikke. Da fins det kanskje en liste med navn som partiet har godtatt. Slik kan udugelige folk bli sittende med 99, 9 prosent av stemmene i en årrekke. I vesten fjerner vi folk, slik at bare de vi har tro på blir igjen. Ting tyder riktignok på at vi har fjernet litt for få her hos oss, men det kan vi rette på i neste valg.
Demokrati er ikke fantastisk eller superbra. Det har mange problemer, men det er ganske bra, og det er betydelig bedre enn diktatur.