«Jeg er så lei av å krangle med meg selv», sa pappa til meg. At jeg måtte forberede meg på at han en dag kom til å velge bort livet, og ikke være her mer.

Helt siden tenåra var pappa deprimert. Jeg og lillebroren min var livbøyene som holdt ham oppe. Til slutt holdt selv ikke den livbøyen. En maidag i 2016 valgte han det forferdelig. Pappa greide til slutt å avslutte livet. Tilbake satt jeg og familien i bunnløs sorg. Den sorgen er blitt bedre, men går aldri helt bort. Som bølger. Til å begynne med er bølgene veldig kraftige. Så kommer dønningene, men havet blir aldri mer helt stille.

Fortsatt er det vondt. Og fortsatt sitter følelsen av at man ikke sa eller gjorde nok. At det var noe man kunne eller burde gjort.

Jeg vet at pappa gledet seg til at han en dag skulle bli bestefar. Han skulle kjøpe seg hus. Han hadde nettopp fått seg ny jobb som daglig leder på et asylmottak for mindreårige flyktninger.

Og han brant for dem og stod på for at de skulle få et verdig liv i et ukjent land så langt nord du kan komme.

Alt han aldri mer fikk oppleve. At han ikke er med lenger når de fine tingene i livet skjer. Fortsatt er det vondt.

Nå er det litt for seint for alt. For seint å gi den siste klemmen. For seint å si at jeg var glad i ham. For seint å si at han var verdens beste pappa. Igjen ligger det bitterhet over alt man ikke fikk sagt eller gjort.

Det vil jeg ikke at noen andre skal oppleve.

Derfor er jeg glad for at fylkestinget i Troms og Finnmark enstemmig stiller seg bak en uttalelse om nullvisjon for selvmord. Som undertegnede fremmet på vegne av Arbeiderpartiet og resten av fylkestinget.

Vi må blant annet få ned ventetiden i psykiatrien og man må få hjelp raskt, få ned terskelen for å få hjelp, det bør opprettes flere lavterskeltilbud og vi bør bidra til mer åpenhet og mindre tabu rundt psykisk helse og selvmord. Det kan ikke være slik at folk blir møtt av stengte dører. Vi må sørge for at det ikke blir en pandemi etter pandemien.

I dag er ventetiden i psykiatrien i Troms og Finnmark for lang. Vi krever derfor at det gjøres et løft i psykiatrien i Troms og Finnmark. Ingen skal måtte møte på stengte dører. Det er grunn til å tro at koronasituasjonen har gjort ventetiden lengre og terskelen for å komme inn høyere, samtidig som situasjonen har bidratt til økte psykiske helseplager og sykdom. For å hindre en psykisk pandemi etter pandemien må vi derfor bidra til å styrke det psykiske helsetilbudet i nord, særlig for unge. Vi har ingen å miste.

Det er jeg sikker på pappa ville støtta.

Det skylder vi pappa og tusenvis av andre.