«Staten skal holde en armlengdes avstand», sier kulturminister Abid Raja om kaoset ved Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM). Som nå, etter altfor mange runder i manesjen handler om nettopp det. At styreleder Grete Ellingsen nekter å forlate manesjen, mens kulturministeren stapper hodet i sagflisen og leker struts i bakgrunnen.
Ellingsen og det som er igjen av styret mangler totalt tillit. Hos de ansatte, hos kunstmiljøet som trekker prestisjetunge priser, kunstverk og donasjoner fra institusjonen. Hos redaktører og analytikere. Hos befolkningen, som NNKM er til for.
Det er sikkert ikke trivelig å stå i Ellingsens sko. Samtidig er det på dette stadiet helt utrolig at hun ikke bruker skoene til å forlate styret. Det er vanskelig å se at styrelederen besitter noen empati for kunstfeltet hun er satt til å forvalte. Det er alarmerende, rart og uakseptabelt.
Det unisone kravet om et nytt styre handler om å redde stumpene av det som var et internasjonalt flaggskip, en nytenkende og modig kunstinstitusjon, inntil Ellingsen tiltrådte som styreleder for drøyt ett år siden.
Dessverre er det ikke første gang politikere nekter å forlate selv om festen er over. Saken ved NNKM aktualiserer en viktig diskusjon om hvem som gis makt til å forvalte de store kunstinstitusjonene. Vi lar politikere utnevne politikere til de viktigste rollene. Eller sagt på en annen måte: Ufaglærte utnevner andre ufaglærte og gir dem makt til å sparke fagfolkene.
Øverste ansvarlig er kulturministeren. Abid Raja er en dreven politiker, men uten formell kompetanse innen kunst og kultur. En god leder skal helst ansette folk som er bedre enn seg selv for virkelig å få en organisasjon til å blomstre. Men her har man gått for politikerkolleger fra egen regjeringskonstellasjon. Ellingen er Høyre-politiker med bakgrunn som ordfører og regjeringssekretær på sin politiske CV. Men innen kunst og kultur er hun minst like grønn som ministeren. Det samme gjelder lokalpolitiker Anni Skogmann (Frp) som er nestleder i styret.
Politikere kan en del om organisering, strategi og saksgang. De kan også en del om å klatre i hierarkier og å holde på posisjoner. Ved styret i NNKM har vi sett politikerkompetansen i praksis: De ufaglærte har bøllet ut samtlige fagfolk. Både direktør, alle styremedlemmer oppnevnt fra kunstnerorganisasjoner og ansatterepresentanter.
Alle roper fortvilt på sjefen som må komme inn å rydde opp, men kulturministeren som har utnevnt elefantene til glasshuset, nekter nå å ta ansvar. Han vil heller ikke svare direkte på hovedspørsmålet fra stortingsrepresentant Cecilie Myrseth: Har du tillit til styreleder?
For kulturministeren svarer på politikers vis, at styret har ansvar, styret har en viktig jobb å gjøre. Bla, bla, bla. Men ikke på om han har tillit.
Det er muligens ansett som politiske kvaliteter å klamre seg til styrhuset uansett hvor upopulær man er, og lenge etter at samtlige passasjerer, rotter og gods er feid på havet i full storm. Men det har ingenting med faglig forsvarlig ledelse av en kunstinstitusjon å gjøre. Det har heller ingenting med akseptabel personalpolitikk, eller samhandling med kunstfeltet å gjøre.
Det er bare destruktivt.
Det faktum at Nordnorsk Kunstmuseum i praksis styres av ufaglærte er skummelt. Men istedenfor å rydde i reiret, har kulturministeren i ekspressfart hostet opp ambisjoner om en filial av NNKM i Bodø. Det høres fint ut. Problemet er at man ikke bygger opp stødige kunstinstitusjoner med fagkompetanse og tydelige forankring slik man driver populistisk valgkamp. Det tar tid og det krever faglig tyngde. Det som NNKM helt mangler per i dag.
Tidligere direktør, Jeremie McGowan, ble aldri involvert i planene om en Bodø-avdeling før han ble sparket for ett år siden. Samtidig har det vært jobbet for et samisk kunstmuseum i minst 30 år. Det er med andre ord ikke en grundig kunstfaglig forankring som har preget prosessen om ny avdeling.
Mangt har vært sagt om styreleder Ellingsens tvilsomme grep. Som frislippet av en advokat som blander jobb og fritid i endeløse tirader mot samer, NNKMs ansatte og samarbeidspartnere. All lit settes nå til en kulturminister som plutselig fraskriver seg ansvaret for styreutnevnelsen. De ansatte har uttrykt sin dypeste mistillit og fortvilelse over restene av et dysfunksjonelt styre, mens en konfliktsky kulturminister vifter med impulsive gullbonger for å lage god stemning.
Kulturdepartementet må utnevne nytt styre. Prioritere å gjenreise grunnmuren før det bygges anneks. Prøv å finne noen med litt interesse for kunstfeltet neste gang.