Jeg var selv et klassisk norsk påskebarn, slik man ser dem for seg i ukebladklisjeene. Påska var synonymt med skiturer, pølse på spidd over bål fra råtne bjørkekvister, rasteplasser med snøborg og provisoriske hoppbakker, solbriller og Nivea solkrem – faktor 4.

De første årene av barndommen leide vi en gammel lærerbolig i det nedlagte gruvesamfunnet Jakobsbakken, rett over tregrensa over Sulitjelma. Det hadde bodd folk der siden slutten av attenhundretallet, og det lille samfunnet hadde egen skole, butikk og forsamlingshus.

Etter at gruvevirksomheten flatet ut, ble stedets boliger videreutviklet til fritidsboliger, med en perfekt beliggenhet for fjellturer både sommer og vinter. Foreldrene mine var lærere, og Fauske lærerlag disponerte den gamle og grønne lærerboligen, der oppholdet for de respektive familiene som søkte ble fordelt i to puljer på hver sin del av påska.

Vi gikk lange skiturer, de første årene bivånet bakfra, polstret blid og fornøyd i en pulk, og senere stabbende på treski og bambusstaver, dresset opp i røde eller blå anorakker, slik at det var umulig å se forskjell på folk i løypene. I de mest ivrige sesongene, hvis det var mye bra vær, fikk man endatil et skimerke i gull, sølv eller bronse, alt etter hvor mange kilometer man oppga at man hadde lagt bak seg.

Den konstante motivasjonen i turene var selvsagt pølsene, hoppbakken som skulle bygges, kakaoen man hver bidige gang brente tunge og gane på, fordi man ville drikke den før snerken la seg over plastkoppen, og hullene som skulle bores på vannet, etter den lunefulle fjellørreten, som man febrilsk prøvde å lure ved hjelp av makk, maggot eller terninger med akkar på lake.

Også var det de evinnelige lovnadene om at alt var over neste bakketopp. Litt sånn som regjeringen i dag driver og sliter nasjonen etter seg, mot litt sårt tiltrengt optimisme i koronaens fangarmer. Og når man endelig nådde toppen, vanket det sjokolade; deilig, iskald, sprø Kvikk Lunsj, stinn av herlig palmeolje.

Fine minner som bare blir bedre og bedre for hvert år, slik nostalgien alltid legger et slør over minusene og løfter frem plussene. Senere fikk vi hytte, glassfiberski og aluminiumsstaver tok over, kakaoen ble erstattet av kruttsterk kaffe, og i stedet for å høre på Ole Brumm opplest av den myke og behagelige stemmen til Thorbjørn Egner, ble det etter hvert Viggo Valles «Påskelabyrinten», der man diskuterte rare faktakombinasjoner, mens man bladde rådløst i gamle og utdaterte hytteatlas og pirket egg og bacon ut av tennene. Ellers var mye ved det samme.

Men det var én faktor som kjapt ble eliminert fra de gode, gamle påskene og det var appelsinen. Den fordømte appelsinen. Appelsinen kom til Norge omtrent samtidig som man i sin tid bygget Jakobsbakken. Lenge var den vakre og innbydende frukten et knapphetsgode kun noen få av oss hadde tilgang til, men da importbegrensningene på frukt ble opphevet på midten av femtitallet, rant det bokstavelig talt en stri strøm appelsinjuice over nasjonen.

Appelsinen inneholdt masse C-vitaminer, eller askorbinsyre som det het da jeg var liten, og var derfor bra mot både forkjølelse og skjørbuk, det siste en mangelsykdom som særlig rammet sjømenn, på grunn av ensidig kosthold.

Det er ikke mange nordmenn som har dødd av skjørbuk rundt påsketider, for påska er appelsinens høysesong i nasjonen. Den opprinnelige årsaken var at nordmenn foretrakk appelsinen på sitt søteste, og dette forekommer på tampen av den tradisjonelle innhøstingen, der de driver med sånt, noe som gjorde at kolonialhandelen (som det så pedagogisk het) importerte enorme mengder av den solfargede herligheten parallelt med den tiden på året hvor man markerte Jesu korsfestelse og oppstandelse.

Men der Jesus en gang vandret rundt og spiste appelsiner, var det varmt og godt, i motsetning til på påskefjellet i Norge. Likevel var det en kollektiv tvangsnevrose som resulterte i at tursekken åkkesom skulle pakkes med appelsiner når man skulle på tur. De må ha vært noen slu jævler, appelsinimportørene i kongeriket.

Det burde selvsagt heller vært epler, pærer eller druer, frukt som i sin naturlige form er spiseklar fra og med innhøstingen, men det var åpenbart en massiv, nasjonal panikk for en folkehelsekollaps av skjørbuklidende nordmenn som skremte mer enn frykten for både dyrtid og atomkrig. Problemet kunne selvsagt vært løst ved å ta med appelsinjuice på drikkeflasker, men her skulle appelsinen tas med på tur i sin ubesudlede, naturlige form, og dette til tross for at vi befant oss på ferdigmat-på-pose-alderens bølgetopp.

Å spise en ubehandlet appelsin kan ikke gjøres via snarveier. Den må skrelles, og dermed måtte votter og hansker tas av, og skallet lot seg aldri rive av i ett enkelt drag, og derfor dro man, med dårlig finmotorikk i kalde barnehender, skallet av i små biter, mens den iskalde fruktjuicen presset seg ut og rant ned langs fingrene.

Hadde man ikke på seg solbriller, kunne du også ta gift på at du ville få en solid sprut med de biologiske masseødeleggelsesvåpnene fra det insektmiddelsprøytede skallet rett i øyet. Dessuten hadde noen hørt at det hvite appelsinstoffet mellom skall og fruktkjøtt var mer kreftfremkallende enn sigaretter og plutonium til sammen, så dette måtte også av, med ytterligere mengder kald, søt og klissete juice på hendene, som attpåtil måtte vaskes bort med snø.

Døde vi ikke av skjørbuk, kunne du ta gift på at faren for koldbrann var vel så overhengende.

Dette er den samme grunnen til at appelsin den dag i dag er frukten som alltid blir liggende igjen i fruktkurven på jobb, når alle har forsynt seg (i lag med den alltid neglisjerte kiwien, men det er for at folk ikke vet at de går fint an å spise med skallet på). Fordi ingen gidder å ta seg bryet med å skjære appelsin i båter, når man heller bare kan ta en banan, et eple eller en neve nøtter. Og slippe oppvask og gris på hender og rundt munnen.

Appelsin skal uansett spises innendørs. Dette må inn i skoleverket, og kunnskapsminister Guri Melby må derfor få kutymer rundt appelsinspising inn som et obligatorisk fag, gjerne på bekostning av naturfag eller historie. Den har ingen verdens ting på tur å gjøre, og i hvert fall ikke der det er snø og kaldt.

Derfor var gleden stor når appelsinen, av noen velsignet godhjertede voksne, ble skjært opp i båter og lagt på et fat, så man kunne sette tennene i kjøttet og bare dra av skallet. For det var ingen fruktrasisme som lå i bunn her. Vi dømte ikke appelsinen for dens ytre, men elsket den for dens indre verdier, de som virkelig betyr noe.

Var det, på toppen det hele, blodappelsin, som selvsagt både så og hørtes enda tøffere ut, var gleden enda større. De var i tillegg pakket inn i et tynt, kreppaktig papir, og tok man dette av, kunne man tvinne alle hjørnene og legge det over blodappelsinen, og rulle den, så den suste bortover stuegolvet, som ei skilpadde med påhengsmotor. Det gikk heller ikke an å gjøre på snødekt underlag.

Derfor håper jeg kommende generasjoner slipper å spise kalde appelsiner utendørs. Og la oss frigjøre den fra påsketradisjonens klamme favn. Fordi både appelsinen selv og våre barn fortjener det.