Spør du den jevne nordmann om hvilken sorg han føler på i påska, rent bortsett fra de blodferske nasjonale koronarestriksjonene, er sannsynligheten stor for at det er tristhet over at ferien nærmer seg slutten. Noen sorg for Jesus er det neppe snakk om.

Ikke at dette er en utvikling som er unik for Norge: En stor undersøkelse utført av St. Mary University i London om religiøse holdninger blant europeiske 16-29 åringer, viser at unge voksne blir mindre og mindre religiøse.

59 prosent av nordmenn i denne aldersgruppen definerer seg selv som ikke-religiøse, 47 prosent går aldri i kirken og 65 prosent oppgir at de aldri ber. Dette er for øvrig helt gjennomsnittlig for Europas unge, hvor det katolske Polen fortsatt har over 80 prosent kristne ungdommer, mens Tsjekkia har størst andel unge som oppgir at de ikke har noen religion.

Tallene gir også en indikasjon på at religion spiller en mindre og mindre rolle i nordmenns liv. I 2016 ble bare 55 prosent av fødte barn døpt og rundt 60 prosent konfirmert. Begrepet «navnefest» har blitt raskt innarbeidet i det norske språk.

Påska er den viktigste kristne høytiden. Det er historien om Jesu død og oppstandelse, som løftet kristendommen fra å være en jødisk kultus til å bli en global supermakt. Kjernen i kristendommen er manifestert i påskens budskap om at Gud ofret sin sønn for menneskehetens skyld. Det gamle testamentets nidkjære og vrede Jehova ble til en Gud som elsker menneskene.

Påskas kulturelle betydning har vært enorm. Uten at vi tenker over det er mange ord og uttrykk hentet fra evangelienes beretninger om Jesu inntog i Jerusalem, arrestasjon, avhør, dom, korsfestelse og gjenoppstandelse:

Vi snakker om å være en Judas eller en tviler-Tomas, om å få tredve sølvpenger, om å toe sine hender, at man har et kors å bære, om å leve ved sverd, om å være en Messias.

Kunstnere gjennom historien har latt seg inspirere i hopetall. Leonardo da Vinci malte «Den siste nattverden», Bach skrev «Påskeoriatoriet» og om du ikke er så interessert i klassisk kunst, lages det stadig filmer og bøker om temaet hele tiden. «Ben Hur» fikk 11 oscarstatuetter på femtitallet mens «The Passion of the Christ» (2004) - Mel Gibsons bloddryppende filmatisering av Jesu siste dager – spilte inn mer enn 600 millioner dollar.

Det gjør åpenbart lite inntrykk på Norges befolkning. Påskehelga er en av kirkedagene i året med færrest besøkende. De nye koronareglene setter antallsbegrensning på 50 stykker i gudstjeneste, men sannheten er at det neppe blir noe reelt problem å måtte bortvise noen i kirkedøra.

I jula er det tradisjon å gå i kirken – i påska er det tradisjon å dra på hytta. Spør du hva folk først og fremst forbinder med påske, er det nærliggende å tro at Kvikk Lunsj, skiturer, appelsiner og kriminalromaner topper statistikken.

Det er en grunn til at restriksjoner på bruk av fritidsboliger er det som får folk flest til å reise bust mot regjeringen. Ola Nordmann synes vanligvis ikke at det er tilstrekkelig å ha fri fra skjærtorsdag til andre påskedag; stadig flere avspaserer hele den såkalte stille uke.

De som virkelig tar påskefri på alvor, avspaserer i tillegg fredag før palmehelga, slik at det blir 11 sammenhengende fridager. Nok til en lang hyttetur. Før pandemiens dager var det lenge nok til å dra til leiligheten – sydenhytta – så mange mer eller bemidlede nordmenn har på Gran Canaria.

Jeg setter også pris på påska, selv om jeg ikke går på ski og bare nærer en måtelig begeistring for sitrusfrukter og middelmådige kriminalserier som presenteres som «påskekrim» i fjernsynet. Jeg går heller ikke i kirka i påska. Men hvor lenge kommer vi til å ha offentlig regissert påskefeiring?

«Kristendommen som en standard og normsetter er borte, og er sannsynligvis borte for godt – eller i det minste de første hundre år», uttalte professor i teologi og religionssosiologi, Stephen Bullivant, ved presentasjonen av undersøkelsen jeg nevnte innledningsvis.

Dersom dette skulle vise seg å være en riktig analyse, må samfunnet kanskje før eller siden stille spørsmålet om hvorfor skoler og arbeidsplasser skal stenge ei uke på ettervinteren for at ungdommen skal drikke seg i hjel på afterski, mens voksne velter seg i stabilt sideleie for ete på seg diabetes som en følge av priskrig på smågodt.

I tillegg går skiløpere seg ville på fjellet, fiskere går gjennom isen og politiet bruker opp sine begrensende ressurser på å jakte snøscootere med helikopter fremfor å etterforske halvblind vold, innbrudd og vanstelte husdyr.

Det må selvfølgelig stå den enkelte fritt å avgjøre hvordan påska skal feires, men i et fremtidsscenario, hvor religion er en parentes i nordmenns liv, er det ikke selvforklarende at befolkningen skal ha fri for å feire en høytid for en religion som ingen bekjenner seg til, men som er fin å lene seg på for å få noen ekstra fridager.

Den norske påskefeiringen fremstår mer og mer som jakten på en idyllisert fortid i form av furukledte vegger som, kombinert med en stadig mindre diskret privat rikdom, manifesteres i nye firehjulstrekkere, skiutstyr til et snes tusen kroner og ferdig oppvarmede hytter.

Den lille furukoia med stearinlys, utedo, vedfyring og trebenker byttes ut med ordinære hus plassert i skauen, som har like lite til felles med det tradisjonelle hyttebegrepet som en Tesla har med en DBS-sykkel med ballongdekk.

Men den politikeren som først tør å si at påskefri må tas av den ordinære feriekvota, har neppe noen lang politisk karriere foran seg.

Er det én ting vi nordmenn er vant til, er det å få i både Rema-pose og ryggsekk.