På 1. nyttårsdag 2017 skjedde noe som satte i gang et jordskjelv i noen samiske miljø, med NSR (Norske Samers Riksforbund) og mediene i spissen. Sametingspresident Vibeke Larsen holdt nyttårstale. På norsk.
I ettertid sier mange at talen var fin, handlet om inkludering og å ta vare på hverandre. Men, det store sjokket for mange, var at talen ble holdt på norsk. Det var fullstendig uspiselig i flere samiske miljø.
For sametingspresidenten var dette naturlig. Det var det eneste språket hun som same, behersket. Det var hennes samiske språk, akkurat som for meg og flertallet. Mitt samiske språk er norsk.
Mediene jaktet på skandale. En kjent samepolitiker gikk ut og sa «jeg ble kvalm» da hun hørte talen på norsk. Presidenten ble nærmest presset av mediene til å si at hun skulle lære seg samisk. Selv sto vi andre sjokkert og så på, trodde knapt nok det vi hørte.
Hvordan kan sånt skje? Fornorskningen har gjort at antakelig snakker 70-80%\ prosent av den samiske befolkningen norsk. De har norsk som sitt hjemmespråk, morsmål eller hjertespråk om du vil. Og det er ikke bare nå. Slik har det vært i mange generasjoner. I vår familie er det nå oldemor, bestemor, mor og barn som vokser opp uten samisk som hjemmespråk. Selv tippoldemoren snakket sjeldent samisk. Allerede på 1800-tallet var dette kjent – mange familier var norskspråklige.
Hvordan kan man da oppleve sånn forakt fra sine egne i vår tid, fordi man snakker det eneste samiske språket man forstår? For det er nettopp slik det er for mange av oss: vi er vokst opp i nord, med mange kulturelle samiske markører. Selv har jeg og familien alltid brukt skaller, reinskinnsvotter, den klassiske geiteskinnsluen og gjenkjennbare rutete ullsjal som mange forbinder med samisk kultur. Vi har tilbrakt mer tid i utmarka enn inne i hus, og jeg jobber i dag med utmarksnæring. Mine natur- og jobbuttrykk er stort sett på norsk. Jeg er ikke mindre same av den grunn.
Vårt samiske verdensbilde har vi aldri fått anerkjent på norsk. At det å snakke om været og om fisken i vannet eller havet, er viktigere enn byturen. Det evinnelige snakket om bærene som snart modnes. Hvor tjukk isen er. At mange av oss kjenner folk som kan stoppe blod og ta vekk smerter, og at vi tolker tegn i naturen. Det er del av vår kulturarv som lever, som vi har arvet fra slekta selv om fornorskningen kanskje tok språket.
Så opplever vi, gang på gang, at vi ikke er gode nok i det samiske samfunn. Forleden ble vi liketil nedsnakket fordi vi ikke har samisk nok navn på partiet. Fordi vi heter Nordkalottfolket, så er vi ikke samisk. Blir vi mer samisk med et navn vi ikke forstår? Man vet jo ikke om man skal le eller gråte. Bra nok for det samiske samfunnet er vi fortsatt ikke.
Men flere og flere begynner å våkne. Flere og flere nekter å akseptere at eliten skal bestemme om vi er samisk nok eller ikke. Vi er den vi er! Vi er vokst opp i nord, er av samisk slekt, og vi kommer alltid til å jobbe fra nord og for nord. Og jo flere ganger vi får høre at vi ikke er gode nok fordi vi ikke snakker samisk, jo sikrere blir vi: vi har vært her hele tiden, og vi er kommet for å bli! Uansett hva andre sametingspolitikere måtte mene.
Visste du at på Sametinget er det vedtatt at de som snakker samisk fra talerstolen, skal få 30 prosent mer taletid enn norskspråklige? For å oppmuntre flere til å bruke det samiske språk. Og vi norskspråklige orket ikke å protestere på vedtaket, fordi vi visste at da ble offerkortet trukket, og vi ville bli beskyldt for å ødelegge samisk kultur. Men la oss være ærlige. Det er diskriminering. Og nå er det kommet til en grense. Det er nok nu. For vi norskspråklige samer har også et hjemmespråk. Og det er norsk.
Jeg lover våre velgere: til neste plenum i juni kommer vi til å foreslå å behandle norsk- og samiskspråklige likeverdig. At vårt samiske hjemmespråk er norsk skal ikke brukes for å dempe oss.