Høyre har som sitt langsiktige prosjekt å sørge for at Norge består som et godt velferdssamfunn, også etter oljealderen. Vi vil gjennomføre en nødvendig omstilling og kutte utslippene, men ikke utviklingen. Vi mener at Norge trenger flere jobber som bidrar til statsbudsjettet, og ikke lever av det. Løsningen vår er lavere skatter, færre reguleringer og å legge til rette for at næringslivet får kompetansen de trenger. Så kom koronaen og snudde alt på hodet. Det skulle man iallfall tro. Men utfordringene vi hadde før korona, forsvinner hvertfall ikke etter korona. De blir forsterket. Frem til i mars i fjor ble fire av fem nye jobber i Norge skapt i privat sektor. Store deler av næringslivet gikk svært godt, og arbeidsledigheten i hele landet var historisk lav, spesielt i Nord-Norge. Nå har vi en ledighetskrise i privat sektor. Nær sagt alle de godt over 100.000 menneskene som er ledige eller permitterte på grunn av koronapandemien, jobbet i privat sektor. Det klassiske svaret fra venstresiden er å rope på staten. For å finansiere en større stat vil de kreve inn enda mer i skatter, særlig fra næringslivet. Og ja, du leste riktig: De vil kreve inn mer skatt fra noen av de som allerede ligger nede med brukket rygg. Fra før vet vi at Norge har den høyeste andelen av alle sysselsatte i offentlig sektor av alle land i OECD. Rundt hver tredje arbeidstaker jobber i det offentlige. Svaret fra Høyre og meg er at vi må skape mer, ikke skatte mer. Problemet i et Norge på vei ut av pandemien, er virkelig ikke at bedriftene er for rike og staten for fattig. Tvert imot. Derfor vil vi føre en politikk som bidrar til at de som har blitt ledige eller permitterte i privat sektor skal komme tilbake i jobb i nettopp privat sektor. De nye jobbene må skapes der de er blitt borte. Dette er viktig både for den enkelte og for lokalsamfunnene. Det er privat næringsliv som danner grunnlaget for all vekst og aktivitet rundt om i bygd og by. Det er også viktig for staten. For vi kan ikke alle leve av hverandres skattepenger, selv om det sikkert hadde vært hyggelig en liten stund. Vi må skape for å ha velferd. Både olje- og gassnæringen og sjømatnæringen, og stolt norsk industri for øvrig, er en del av løsningen. Ikke problemet. Norge trenger flere, ikke færre jobber med høy lønnsomhet og høy eksportverdi. Ambisjonen kan ikke være noe annet enn at vi skal tilbake dit vi var. Hvor fire av fem nye jobber ble skapt i det private – og arbeidsledigheten var på et minimum. Ingenting er viktigere enn at folk har en jobb å gå til. Altfor mange av de yngste blant oss står utenfor både skole og jobb. Som samfunn har vi et fordømt ansvar for å inkludere flere i nettopp det samfunnet. Det finnes neppe noen quick fix, men noe av det aller viktigste vi kan gjøre er å lage en skole med kvalitet og kunnskap, som gir alle elever like muligheter. At innsatsen settes inn tidlig, slik at flere opplever læringsglede, fullfører og består hele skoleløpet. Koronaen har ført til unntakstilstander også i skolen, med stengte skoler i korte perioder og mye hjemmeskole for mange – i lange perioder. Det er umulig å se for seg at dette ikke har ført til kunnskapshull hos elevene. Store hos noen, mindre hos andre. Hvordan skal vi tette de hullene? Uansett årsak er vi helt nødt til å sørge for at alle elever som trenger det får tilpasset undervisning, og særlig på videregående skole må den bli mer relevant for arbeidslivet. Antallet elever som ikke fullfører, særlig på yrkesfag, er for høyt. Og jeg tror ikke vi skal legge hele skylden på elevene selv. Både i 2013 og i 2017 gikk Høyre til valg på å gjøre helsekøene kortere, etter at de hadde økt gjennom åtte rødgrønne år. Gjennom å la pasienten komme foran systemet, spille på lag med private helseinstitusjoner og la flere velge mellom ulike tilbud, klarte vi å kutte køene. En pasient stod i snitt to uker kortere i kø rett før pandemien brøt ut, enn da vi tok over i 2013 etter Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Men igjen: Før pandemien brøt ut. For den har unektelig gitt oss et etterslep. Mange har fått utsatt eller avlyst planlagte operasjoner eller annen behandling, og med det satt livene sine på vent. Jeg mener det er helt kritisk viktig at fokuset i helsetjenesten også fremover forblir på at pasienten skal få hjelp til riktig tid, heller enn hvem som tilbyr den. Fjerner man valgfriheten og det gode samarbeidet mellom den offentlige og private helsetjenesten, så forlenger man køene. Ingen som er syk har tid til venstresidens ideologiske kjepphester på dette feltet. Og ingen savner vel sykehusstridene fra sist Senterpartiet satt i regjering. En annen bivirkning av pandemien, enten du har fått vaksine eller ei, er økte psykiske helseplager. Vi kjenner ikke det totale omfanget ennå, men lange perioder med en endret hverdag, det være seg hjemmekontor eller tilnærmet sosial isolasjon, setter helt opplagt sine spor. Det trenger man ikke være lege for å se. Det er særlig grunn til å være bekymret for de som slet også før koronaen. Jeg har ikke alle svarene på hvordan vi skal løse alle utfordringene i samfunnet vårt, og det tror jeg ikke noen politikere har. Noen er likevel inne på en mer fornuftig kurs enn andre. Norge trenger mer enn noen gang nye år med Erna Solberg ved roret. Norge trenger ikke en Arbeiderparti- eller Senterparti-ledet regjering, som med Sosialistisk Venstreparti, Rødt og MDG på slep, bare er enige om at staten skal bli større og skattene høyere. Det løser i hvert fall ingen av mine tre bekymringer.