Den stadig mer frustrerte Brian er helt oppgitt over sin egne fanskare, hvor lite individuell han synes hver og én av dem er i tankegangen sin, at ingen tenker selv. I et siste, fåfengt forsøk på å bevisstgjøre dem om dette, holder han en liten tale, før han brøler ut fra balkongen, gråtkvalt og på randen av sammenbrudd :

«Dere er alle enkeltpersoner»!

To sekunders pause. Så roper hele fanskaren tilbake.

«Vi er alle enkeltpersoner»!

Bare én person stikker seg ut, helt i bakgrunnen, rekker opp en hånd og piper saktmodig:

«Ikke jeg»!

Scenen er ubetalelig, og stadig like aktuell, over 40 år etter den ble filmet. Også i norsk politikk og valgkamp. Det er en kjent sak at de politiske partiene har egne PR-staber av varierende størrelser, som skriver både taler, avisinnlegg og legger strategiske føringer for hvordan de ønsker deres enkeltstående kandidater skal fremstå og uttale seg i det offentlige ordskiftet.

Derfor er det overhodet ikke uvanlig at man finner avisinnlegg signert forskjellige kandidater, publisert både i sosiale medier og i forskjellige aviser landet rundt, som er merkelig samkjørte i publiseringstidspunkt, og mistenkelig like av innhold. Det har endog blitt så vanlig at man ikke reagerer på det.

PR-staber bestående av tallrike kommunikasjonsrådgivere, spinndoktorer, forhenværende journalister og politiske broilere, som sammen pumper ut leserbrev de håper skal fenge fotfolket der ute, for å sanke stemmer inn mot valget. «Vi i ****** (et politisk parti) mener derfor at […]» er gjennomgangstonen.

Når det samme leserbrevet skrives i jeg-form, og sendes ut til en haug aviser, fra forskjellige listetoppkandidater hos Høyre, til høstens stortingsvalg, bikker det derimot over i det parodiske.

«Først skal vi trygt tilbake til hverdagen, og det blir ikke lett. Likevel har jeg brukt påsken til å tenke på hva som møter oss på andre siden av krisen», smalt det øverst i et innlegg fra Høyres toppkandidat for Troms, Erlend Svardal Bøe, i herværende avis tirsdag. Det er hvordan samfunnet skal stables sammen etter pandemien han hevder å ha tenkt på, mens de vanlig dødelige av oss har lest bøker, ligget på sofaen og sett påskekrim eller gått på ski.

Jeg tenker, altså er jeg verdig en plass på Stortinget, lot til å være mantraet.

Det var bare at nøyaktig de samme tankene hadde blitt tenkt nøyaktig samtidig hos en haug andre enkeltpersoner i Høyre, også de listetopper i hver sine fylker, landet rundt. Ikke bare beslektede og lignende tanker, men helt identiske og ordrette kopier av hverandres tanker.

Utrolig! «Vi er alle samkjørte individualister!», kunne man høre ekkoet fra Høyres hus i Oslo gjalle over vårt langstrakte land, fra Gjerstad i Aust-Agder, fra Akershus, fra Oppland og endog fra Narvik i herlige Nordland. Det hele var et absurd og ufrivillig komisk buktalersirkus. Alternativt en massiv maktdemonstrasjon i telepatisk agitering.

Både vi i media og de politiske partiene selv har en hang til å ønske å gjøre politikken personlig. Dels er det helt rett også, da det er faktiske personer vi skal stemme på, som vi videre ønsker at skal representere oss. Derfor er det interessant å høre hva de enkelte kandidatene går til valg på, ikke minst hva de mener om politikken som skal stakes ut i sine respektive dekningsområder.

Nevnte Erlend Svardal Bøe er sågar en politiker som flere ganger har talt sine egne imot, når han mener de sentrale kreftene i partiet ikke skjønner de lokale og regionale strømningene i nord. Derfor burde heller ikke åndelige støttehjul krystet ut av et strømlinjet PR-apparat i Oslo være noe å lene seg mot når han søker avisenes spalter med ytringer.

Han kan jo mye bedre, og et parti som fra før sliter med tilliten i distriktene og her oppe i nord, trenger vitterlig ikke mer bensin på Senterpartiet-bålet, om at de ikke skjønner hva som skjer utenfor hovedstaden.

«Høyre vil at du skal være sjefen i ditt eget liv. Et godt samfunn bygges på tillit til og respekt for enkeltmennesket», står det øverst på Høyres egne nettside. Da burde de «walk as they talk», som det heter på ramsalt nordnorsk.

«Jeg skjønner at det kan se litt merkelig ut, og kanskje litt komisk også», var Bøes lakoniske, egenproduserte, selvstendige og personlige kommentar til hele buktalersirkuset. Her er han skikkelig på ballen. I de kommende månedene er det å håpe at det blir mer av den slags, uansett hvilket parti eller geografisk dekningsområde politikerne representerer.