Det er noen spørsmål som må stilles: Skal jordbruket i Norge være ei evig avviklingsnæring? Skal inntektene i jordbruket fortsatt holdes nede for å gi billig mat og konsentrasjon av produksjonen? Skal vi la regjeringen definere beredskap som å holde forsyningslinjene fra utlandet åpne? Skal vi fortsette å importere mat og formidler til fortrengsel for norske ressurser? Skal vi fortsette å legge jorda brakk og la den gro igjen?

Eller skal vi nyttiggjøre oss de naturressursene vi har i Norge til å produsere mat, holde landskapet åpent og i hevd og bygge beredskap gjennom å øke og sikre sjølforsyningen?

Mange vil være enige om svarene på disse spørsmålene. Nei på de første og ja på de siste. La oss være åpne, ærlige og tydelige på hva som må gjøres.

Mange bønder kjenner seg ikke igjen i de inntektstallene som hvert år legges fram av Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ). Dette vil aldri bli helt korrekte, gjenkjennbare tall, men det er noen prinsipper som må endres for å få mer reelle tall.

BFJ har lagt til grunn at det skal beregnes samlet godtgjørelse for arbeid og egenkapital. For å få fram bondens reelle inntektsnivå må dette skilles. Da kan godtgjørelse til arbeid i større grad sammenlignes med inntektene til lønnstakere og andre inntektsgrupper.

BFJ regner leie av jord og melkekvoter som et nullsumsspill for jordbruket. Det betyr at det som er utgift for leieren er inntekt for utleieren. Det forutsettes at begge er aktører i jordbruket. Det er også riktig i en viss grad, men for å få mer reelle tall må dette synliggjøres bedre.

Disse endringene vil etter all sannsynlighet vise at inntektene i jordbruket er lavere enn det som formidles fra BFJ, også i år.

For jordbruket bygger inntektsdannelsen på et vedtak i St.m. 9 (2011/12). Der heter det: «Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Regjeringen vil derfor videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt i den landbrukspolitikken som er ført etter 2005.»

Inntektene i jordbruket har aldri vært på nivå med andre grupper i samfunnet. Men det har variert hvor langt fra jamstilling dette nivået har vært. Nå ligger det gjennomsnittlige inntektsnivået i jordbruket på omkring halvparten av andre grupper, og det varierer også sterkt mellom produksjoner og bruksstørrelser.

Vedtaket betyr at regjeringen kan bruke dette som grunnlag for å legge fram et tilbud til jordbruket som gir samme inntektsutvikling i prosent som frontfagene oppnår i sitt oppgjør. Og det betyr igjen at inntektsforskjellene øker hvert år, i kroner, fordi kronebeløpet blir mindre av et lite tall enn et stort tall. Og regjeringen har ryggdekning i Stortinget når de viser til at dette er en praksis fra 2005, altså også i den perioden de rødgrønne styrte landet.

For å kunne løfte inntektene i jordbruket til samme nivå som andre grupper må vi slutte å forhandle om inntektsutvikling og gå over til å forhandle om inntektsnivå.

Økt lønnsomhet er svaret på de fleste spørsmål for alle som vil videreutvikle jordbruket. Økt lønnsomhet er svaret på å få nyrekruttering inn i næringa, det er svaret på å få dagens bønder til å drive gården fram til de selger eller overdrar den til en ny generasjon og det er svaret for at det skal bli foretatt nødvendige investeringer for å opprettholde og videreutvikle drifta. Økt lønnsomhet er svaret på å øke sjølforsyningsgraden og dermed øke beredskapsnivået og å redusere importen til det som er nødvendig. Økt lønnsomhet er altså løsningen for å få ei naturlig utvikling i jordbruket.

Da må vi slutte å beregne mulighetsrommet, dvs. hva det er mulig å oppnå i forhandlingene. Vi må kreve etter behov. Da trenger vi mest mulig reelle tall og å forhandle om inntektsnivå. Dette vet vi ikke kan oppnås på ett år. De er derfor vi krever en opptrappingsplan på fem år. Det bør være nok tid til å bringe jordbruket opp på nivå med andre grupper.