Minneord over Irene Berg-Olsen:

Blomster var hennes store lidenskap

Irenes bugnende blomsterbutikk i Skippergata satte farge på Nordbyen gjennom 70- og 80-tallet.
meninger

Hun laget de skjønneste blomsterdekorasjoner i anledning jubileer og merkedager. Med sin sirlige håndskrift på kort og sløyfer formidlet hun blomsterhilsener til og fra byens befolkning.

Irene elsket livet i blomsterbutikken. Hennes kjære Olav jobbet med regnskap på bakrommet, sønnen Steinar lærte seg blomsterfaget og moren Klara satt ofte på en stol i hjørnet og fulgte interessert med på livet i butikken.

Irene hadde en genuin interesse for mennesker. Hennes unike evne til å vise omsorg, sympati og medfølelse var vel kjent. Kundene kom ikke bare innom butikken for å kjøpe med seg blomster - Irenes varme tilstedeværelse var for mange vel så viktig. Disse egenskapene gjorde henne til et godt menneske.

Lykken i livet var da jeg som 14-åring på begynnelsen av 1980-tallet fikk være hos Iris Blomster i arbeidsuka. Gjennom tenårene jobbet jeg hos Irene som ekstrahjelp i blomsterbutikken. Mange lørdager og ferier tilbrakte vi sammen der. Under Irenes kyndige veiledning ble min egen interesse for blomster vekket til liv.

I Irenes blomsterparadis av farger og dufter vokste det frem et varmt og livslangt vennskap mellom oss, en aldersforskjell på 30 år til tross. Irene var opptatt av at vennskap, på lik linje med blomster, trenger stell, pleie og næring for å vokse og utvikle seg. Hun var enestående oppmerksom og til stede gjennom hele vårt vennskap.

I forbindelse med vielse, dåpsseremonier og konformasjoner i mitt liv, var Irene og Olav alltid trofast til stede i kirka for å dele mine største øyeblikk.

I sene nattetimer under Midnight Sun Maratons gateløp var Irenes heiarop umiskjennelig. Hun heiet alltid både høyt og inderlig når noen av mine deltok, og jeg tror hun følte at hun også heiet på noen av sine da. Jeg håper i alle fall at hun følte det slik.

Bildet her er fra tiden da Irene åpnet egen blomsterbutikk. Smykket hun bærer var hun svært glad i og brukte det daglig. For oss som kjent og var glad i Irene, er dette bildet et fint minne av henne. Med blomster i hendene, smykket om halsen og glimtet i øyet.

Irene var sterk i sin gudstro gjennom hele livet. Ektemannen Olav gikk bort for 10 år siden, og Irene var trygg på at de to skulle møtes igjen når livet hennes tok slutt.

På dødsleiet uttrykket Irene forventning over snart å skulle treffe Olav. Hun håpet bare at han ville finne henne, det hadde tross alt gått noen år siden de så hverandre sist. «Jeg vil at Olav skal kjenne meg igjen» sa hun, «så jeg tror jeg tar på meg smykket mitt, bare sånn for sikkerhets skyld».

Takk for alle fine stunder sammen, kjære Irene.