Bremse eller gi gass, Nord-Norge? 

«Jeg kan ikke fordra tanken på at denne landsdelen som jeg bor i, og holder så høyt, har så liten tro på seg selv at vi tilbyr folk penger for å bo her.»

TRENGER INGEN REDNINGSPAKKE: Spaltisten mener at man i nord bør tenke nytt og rekruttere internasjonalt for å få vekst.   Foto: Ronald Johansen

meninger

Jeg kjenner jeg rødmer helt inntil beinet når nordnorske politikere, næringslivsfolk og økonomer skriver ut medisin for den utdøende befolkningen her nord. Hver eneste pille har penger som felles komponent, og kommer i form av skattelette, barnehagepriser, arbeidsgiveravgift, studielån og elavgift. Hvor lenge skal vi fortsette å nedverdige oss selv på dette viset?

Jeg kan ikke fordra tanken på at denne landsdelen som jeg bor i, og holder så høyt, har så liten tro på seg selv at vi tilbyr folk penger for å bo her. Subsidier og unntak, spesialordninger og krykker, det er den samme gamle historien, den samme elendigheta. Nok en gang skal vi altså sende delegasjoner til Oslo for at det skal snekres en redningspakke. Nord-Norge trenger hjelp, som alltid.

Å være omgitt av slikt tankegods er flyttegrunn i seg selv. En veldig god grunn.

For det første vet vi at det ikke virker. Tiltakssonen for Nord-Troms og Finnmark ble opprettet i 1990, og eksisterer fortsatt. Det bor i dag omtrent like mange mennesker i sonen som det gjorde i 1990, men problemet er et massivt bortfall av mennesker mellom 20 og 40, altså de som både arbeider og føder barn. De mellom 60 og 80 viser seg noe mer stedsfast, og berger dermed totalen i statistikken.

Det fins nok av dem som likevel vil hevde at tiltakene virker, blant annet en Norut-rapport fra 2012, og likeledes Ap-politiker Bernt-Aksel Jensen, tidligere ordfører i Nordkapp kommune. Han tok nylig til orde for å pøse på med flere virkemidler, fordi, som han skriver: «I 30 år har tiltakene bidratt til å senke farten i utflytting/fraflytting i vårt område.».

Senke farten, altså. Er det det som er ambisjonen? Det er som å si seg fornøyd med at bremsene på bilen ikke virker godt nok, de senker tross alt farten, på vei mot stupet. Ikke nok med det, man ruller ned vinduet og roper til dem som er på vei opp bakken: Kan vi få flere slike bremser som ikke funker? Jeg får åndenød av tanken på å sitte i baksetet i den bilen.

For det andre må vi spørre oss selv: Hvilke mennesker er det vi trenger her nord? Trenger vi folk som kommer, eller lar være å dra, fordi de skal spare noen tusenlapper på studielånet? Trenger vi folk som har spurt kalkulatoren om råd før de aller nådigst deler sin kompetanse med folket her nord, for en stakket stund? Mitt svar er nei, vi trenger å tiltrekke oss helt andre typer mennesker.

Jeg skjønner jo godt at det argumenteres for å beholde de ordningene som fins, man gir dem jo ikke fra seg uten kamp, og det kan jo argumenteres at landskapet ville sett enda verre ut om de ikke var der. Men her er vi ved kjernen: Skal ikke ambisjonen være å snu utviklingen? Brenner vi ikke for en landsdel i vekst?

Dersom målet er vekst, har vi 30 års empiri som beviser at økonomiske særordninger ikke virker. Det er som å ta paracet mot parkinson. Vi kan også bare glemme å lage markedskampanjer og nye kommunale slagord for å trekke søringer; bildet av Nord-Norge som en sjarktung, underutviklet og oversubsidiert fryseboks av en landsdel sitter så dypt sørpå at det vil ta generasjoner å snu, og det har vi ikke tid til.

Vi må tenke helt nytt, og løsningen ligger rett foran nesen på oss. Vi må rekruttere internasjonalt. Vi må fly over Sør-Norge og ut i verden, og tro på hva vi har å tilby. Noen gjør det allerede, sjømatnæringen og byggenæringen har spisskompetanse på import av arbeidskraft. Batterifabrikken Freyr i Mo i Rana leter etter folk over hele Asia, kompetansen de trenger fins ikke i Europa engang.

Vi må etablere Nord-Norge som en slags internasjonal sone. Som ikke ser begrensninger, bare muligheter, og henter folk og kompetanse fra hvor som helst, til der det trengs. Det krever kommuner og næringsliv som innretter seg på flerspråklighet og kulturmangfold i alt de gjør, og lokalmiljø som vet alt som integrering og all rikdommen som følger med et internasjonalt miljø. Søringer er selvsagt også velkomne – det kler oss ikke å furte – de er bare ikke i målgruppa.

Vi har historien til det, for vi har alltid vært vendt mot verden, enten over landjorda østover, eller til havs sørover og vestover. Vårt næringsliv er i stor grad eksportrettet og vil ha stor nytte av økt flerkulturell kompetanse. Og, vi vet at det virker, innvandrere til nord har en tendens til å bli, de føder barn, og de deltar i arbeidslivet på linje med oss andre.

Et sånt nord ønsker jeg meg. En landsdel som tror på seg selv og rigger seg for vekst.

En landsdel som kaster krykkene og legger på sprang.