Lørdagskåseriet:

Fargeklattene og originalene som forsvant

Egon Holstad skriver i dette lørdagskåseriet om nylig avdøde Charles Hansen, bedre kjent som Charlie Pride og fenomenet byoriginal.

CHARLES HANSEN: Her har Odd Klaudiussen tegnet Charles «Charlie Pride» Hansen.  

meninger

Det var mange flere såkalte byoriginaler før i tiden. Med bortgangen til noen av de siste som er igjen er sentrumsbildet på både tettsteder og i større byer i landet blitt litt fattigere. Men for hvem?

For det var unektelig mange flere av dem. Selv på tettstedet Fauske i Nordland, der jeg selv vokste opp på sytti- og åttitallet, var det et tosifret antall, som vi alle visste hvem var. Noen hadde rusproblemer, enkelte sleit med utfordringer man ikke hadde noen diagnose for den gang, eller det var diverse, sammensatte utfordringer som gjorde at de eksisterte i noen slags parallelle univers, i skjæringspunktet mellom fellesskapet og utenforskapet.

De fleste hadde klengenavn de ble tiltalt med, navn som henspilte på enten utseendet, enkeltepisoder i tidlige faser av livene deres eller diverse uforskyldte lyter, som det het da. Etter hvert som tiden har gått, husker jeg tilbake på de fleste av dem med et nostalgisk slør, at langt på vei alle sammen var originale fargeklatter som på hver sine vis lysnet opp sentrum, enten de fant på særegne ablegøyer eller gjorde sine innøvde, varemerke-glansnumre foran skuelystne. De «livet opp», som vi sa. I våre egne, streite og vanlige liv, var deres åsyn og gjerninger noe som fargela tilværelsen.

Da jeg kom til Tromsø i 1990, ble man fort kjent med Ishavsbyens egne originaler og fargeklatter. Det var mange av dem da. De fleste har forsvunnet fra bybildet i dag. Mange har dødd. Noen har fått hjelp. Jeg bodde og jobbet i Storgata i Sørbyen i over 20 år, flere av dem med Vinmonopolet som nærmeste nabo, da det lå i de gamle lokalene til Slakter Loe, i Storgata 35, der den strålende butikken Alanya Import ligger i dag.

I tillegg frekventerte man byens vannhull, og det som var av konsertsteder, i et nokså ivrig omfang. Her ble jeg bedre kjent med flere av dem. Noen på nikk, når man møttes på dagtid i Storgata, andre bare når man slo av en prat i ølkø, eller det ble bommet sigaretter eller småpenger for å skrape sammen til ei øl, denne vekselvis forbanna giften og velsignende medisinen for å legge et slør over den verste angsten og få opp de sosiale skillsene.

Jeg gikk mye på gamle Middagskjelleren, der Bastard Bar er i dag. De hadde ofte konserter og var et perfekt vannhull for å styrke selvtillit før TIL-kamper og slukke sorgene etter den kronglete veien ned fra Alfheim igjen. På Kjeller’n møtte vi ofte Charlie Pride, som han ble kalt på byen.

Bare helt nylig ble jeg klar over at han het Charles. Charles Hansen. Her fikk han lov å være, også når det var konserter. I motsetning til en del andre såkalte fargeklatter var Charles en fin type jeg aldri var usikker på, på noe vis. Han var tvers gjennom snill, slik jeg alltid opplevde ham, og han var liksom en del av miljøet, samtidig som han var litt på utsiden.

Mellom slagene, hvis det var flere band, kunne han ta mikrofonen og synge en låt, aller helst av Elvis, med markant vibrato, før han plystret videre på melodien, med hendene foran fjeset, for å gi tonene den ekstra lille vibrerende touchen, som om det var et munnspill han holdt i hendene. Med åpen jakke, ofte med et TIL-skjerf rundt halsen, som den standhaftige Bukta-gutten han var. Derfor ble så å si alle passiarer avsluttet med et klassisk «’Eya TIL!».

På TIL-kassetten fra 1987 var det sågar en egenkomponert sang til ham, «Charlie», skrevet av byens største popstjerne, den avdøde legenden Sverre Kjelsberg. Hadde TIL vunnet, var det brede gliset hans, fra kinnskjegg til kinnskjegg, utrolig smittende og fint, slik tegner Odd Klaudiussen har gjenskapt det over.

«Bona ser æ, bona ser æ, kor æ snur mæ», kunne Charles syrlig og ertende slenge ut til for eksempel undertegnede, en kjøttbone-sneip fra Nordland, bare så vidt fra nordom polarsirkelen, så man iallfall slapp søring-taggen. Bone-stempelet var det jo ikke noe å gjøre noe med. Det var jo det man var. Og er. Jeg husker også at man kunne se ham kjørende i byen på en hvit, velholdt 125-kubik Vespa, med matchende hjelm.

«Alle» kjente Charles. Det virket iallfall slik, selv om vi mange som hilste og snakket løst med ham kalte ham Charlie, og han selv ikke kjente våre navn. Jørn Hoel kunne nylig fortelle meg stolt at han har spilt med Charles, da sistnevnte backet ham på en jam på nevnte Middagskjelleren, med en raff plystresolo. Det er det ikke alle som kan skryte av. Så Charles var virkelig en del av både bybildet og konsertscenen i byen, slik han tidligere hadde vært på nedlagte, sagnomsuste og ærverdige Rio Bravo.

For to uker siden kom budskapet om at Charles var død. Avisa Nordlys laget sak på det også, illustrert med et fantastisk blinkskudd av fotograf Yngve Olsen. Det var selvsagt vemodig, på mange måter. Han ville fylt 90 år til sommeren. En kjent bykarakter var borte, og jeg bet meg merke i at ordet fargeklatt ble brukt flere ganger, og da selvsagt i hundre prosent positiv og beste mening.

Jeg tror likevel de aller færreste, når det kommer til stykket, selv ønsker å være verken by- eller bygdeoriginal eller fargeklatt. De fleste ønsker nok helst å være en i mengden, en som er som de andre, som ikke sees på som fargeklatt. Naturlig nok. Så fraværet av dem er nok også et tegn på at systemet som sådan har blitt bedre på å snappe dem opp, og gi ønsket hjelp. Det er bra.

Charles hadde jo også vært lenge borte fra rampelyset, noe jeg antar var et godt tegn, at han fikk noen rolige og fine år i sitt livs høst. På vegne av byen lyser jeg fred over hans minne og mange av de andre fargeklattene som har forlatt oss.