Fredag 9. april under vignetten «Fra sidelinja» skriver du en tekst med overskriften «Sladderhank skal selv ha bank». I det som vel skal være en slags «helgekommentar» må det være tillatt med freske formuleringer. Det du har prestert der, er helt imidlertid helt ute av proporsjoner, det gjør meg forbauset og også lettere sjokkert.

Temaet er at koronaviruset, etter din mening, har gjort oss til sladderhanker og angivere. Det er ikke måte på hvor jævlig vi har blitt mot hverandre! Om det du beskriver er dine personlige, dagligdagse opplevelser, har du min dypfølte sympati! For virkeligheten er virkelig brutal mot deg! Jeg siterer fra innlegget: «Kommer en inn på et kjøpesenter eller en butikk uten denne maska, enda det er ti meter unna den nærmeste personen, roper de til deg.» og «Snakker noen søring i dag, kan en bli kjeftet ut og nektet servering på kafeer fordi noen tror en bærer på en livsfarlig sykdom som kan drepe alle innenfor døra.» Virkelig?

Som om dette ikke er jævlig nok, drar du fram 30-tallet og bilder fra 2. verdenskrig: Folk i byer og bygder – selv tromsøfolk – ivret massivt for å fôre Quisling med nyheter, mens voldsapparatet på fortauene og politistyrken smilte. Som motvekt til dagens nedrige angivere, drar du inn Markus Rotvold og hans heltemodige opptreden da han hjalp jøder over fra Norge til Sverige. Ja, det er fint at du trekker fram heltehistorier. Markus Rotvold var en hedersmann, som jeg gjerne skulle kjent personlig. Du innrømmer riktignok at (sitat) «de fleste vet nok at korona og jøder er to forskjellige ting», men samtidig hevder du at dette dreier seg litt om samme sak. Litt samme sak, altså. Litt samme sak? Ja, er det nå det? De neste fire-fem linjene kan oppleves støtende, men det er i utgangspunktet ikke undertegnede som har dratt sammenligningen: Koronaviruset fortjener ikke hemmelighold. Det medfører sykdom, og i verste fall død. Vi må vite om det for å kunne stoppe det. For jødene var hemmelighold tvert om en forutsetning for at de skulle leve. De fortjente at flere stilte opp for dem, flere av Markus Rotvolds støpning. Skjønner du at sammenligningen din halter, – at den kanskje også er litt usmakelig, Herman? Men som sagt: Hvis du har opplevd eller registrert angiveri og mobbing som du beskriver, er det oppriktig synd. På tross av koronaen har jeg vært både på kjøpesenter og kafé. Jeg har aldri opplevd dette. Om så var, ville jeg ha påtalt det, der og da. Hvis du ikke skjønner at dette jævla viruset gjør folk syke, setter akuttberedskapen på sykehusene på prøve, og at også yngre mennesker kan få langvarige skader eller dør av det, bør du finne noe annet å skrive om – eller i alle fall legge om stilen. Som en skjebnens ironi fikk vi vite at en av virusfornekterne døde denne helgen, 60 år gammel. Dødsårsak en enda ikke avklart. Vedkommende var, etter sigende, en markant person i sitt nærmiljø, og omga seg tydeligvis med en større «kohort» – mennesker som vi bør se opp til. De opptrer forbilledlig lojalt, dyrker tausheten og driver ikke som angivere overfor myndighetene om hvem de har vært i nærkontakt med (kilde: NRK, kommunelegen i Gran, Hadeland). Slike «tøffinger» har vi hørt om før, – folk som oppgir feil navn, feil telefonnummer o.l. «Voldsapparatet og politistyrken» skal holdes i uvitenhet! Heltemodig! Samtidig utgjør «de tause heltene» en smittefare for sine omgivelser. Men såpass må folk tåle, ikke sant!? Ærlig talt, Herman: Det er greit å ty til språklige virkemidler. Men satt opp mot det krigslignende helvetet du beskriver til sammenligning med dagens korona, blir dette ganske så smakløst.