En rundspørring som iTromsø har gjennomført blant politikere i Tromsø om tilrettelegging for anløp av reaktordrevne ubåter ved Tønsvik havn avslører en skremmende mangel på forståelse av begrepet risiko. Generelt blander man sammen sannsynlighet og risiko, og hevder at risikoen forbundet med en alvorlig radioaktiv lekkasje fra en slik ubåt er lav, fordi sannsynligheten for en slik hendelse er lav.

Risiko er imidlertid definert som sannsynlighet multiplisert med konsekvens, slik at en hendelse kan være forbundet med høy risiko selv om sannsynligheten er svært lav, hvis konsekvensen av hendelsen er stor nok.

Forsikringsselskaper bestemmer sine premier ut fra denne definisjonen. Sannsynligheten for at sykkelen min blir stålet er ganske stor, men premien for å forsikre den er lav, fordi den økonomiske konsekvensen av tapet er moderat. Sannsynligheten for at huset mitt skal brenne ned er svært liten, men jeg betaler likevel en høyere premie enn for sykkelen, fordi det økonomiske tapet ved en brann er så mye høyere. Selskapene nekter å forsikre mange typer naturskader selv om sannsynligheten er svært lav, nettopp fordi konsekvensen av en slik hendelse er så stor at erstatningen ville slå selskapet over ende.

Kristoffer Rypdal, professor i anvendt matematikk, UiT Foto: Ronald Johansen

Dette er også tilfelle når det gjelder kjernekraftverk. Forsikringsselskapene er bare villige til å dekke tap opp til et nivå som er langt lavere enn skadepotensialet. I Tyskland ligger dette nivået typisk på noen få milliarder euro. Til sammenligning er tapene ved Fukushima-ulykken estimert til et sted mellom 200 og 500 milliarder. Det betyr at risikoen ved svært sjeldne, men svært alvorlige, hendelser er så store at hele samfunnet må betale prisen.

Når risiko blir så stor at forsikringsselskap nekter å fullforsikre, bør det ringe en bjelle. Er det noe forsikringsselskap som er villig til å forsikre Tromsø mot konsekvensene av en atomulykke i havna ved Tønsnes? Jeg tviler på det.

Venstres Morten Skandfer uttaler at det er mye man gjør i hverdagen som er mye farligere for helsa, for eksempel å kjøre bil eller røyke. Det har han antakelig helt rett i, hvis man bare vurderer individuell risiko. Det finnes ingen større mulig individuell konsekvens enn at man mister livet, og sannsynligheten for at jeg omkommer i en bilulykke er antakelig mye større enn at jeg omkommer som følge av et radioaktivt utslipp fra Tønsnes.

Men med den kollektive risikoen forholder det seg helt annerledes. Antall mennesker som omkommer i trafikken i Tromsø hvert år kan telles på en hånd, og hvis Tromsø kommune ville forsikre sine innbyggere mot trafikkdød, ville dette være uproblematisk for selskapene og premien ville være overkommelig. Den kollektive risikoen for trafikkdød i Tromsø er derfor liten og er lett å beregne.

Den kollektive risikoen forbundet med en reaktorulykke på Tønsnes er imidlertid vanskelig å overskue. Risiko- og sårbarhetsanalysen som Forsvaret har lagt fram slår fast at konsekvensene av et verstefall-scenario er så store at de fleste ville anse dem for uakseptable, men sannsynligheten for en alvorlig hendelse anslås til å være svært lav.

Men hva betyr nå det? Snakker vi om ideelle forhold og fredstid, eller snakker vi om spente og kaotiske forhold eller en krigssituasjon? Vi kan jo ikke utelukke krig, konflikt og kaos, for hvis vi kunne utelukke det, så trengte vi jo ingen atomubåter.

For meg er det ganske åpenbart at den beste og rimeligste forsikringen vi kan tegne mot en slik ulykke er å unnlate å tillate slike anløp i norske havner. Den nest beste er at staten tar kostnaden med å bygge en slik havn på et sted langt unna tettbygde områder. Gambling med befolkningens liv og helse bør ikke være en del av Norges forsvarsstrategi.