Kommentaren

Abid Rajas rulett med kulturen

Abid Raja og regjeringen ønsker at kulturlivet skal holde hjulene i gang. Hvem de vil gi livsnødvendige, økonomiske støttehjul til, er derimot ren rulett.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

Om man skal se på pandemien med kulturelle øyne, er det jevnt over et trist skue. Skal man likevel velge å være positiv, og det bør man jo, alt blir jo bra, har det siste året tvunget frem en økende bevissthet blant mange av oss for hvor viktig kulturen er i våre liv.

Konserter, forestillinger, festivaler, disse åndelig livsnødvendige verktøyene de fleste av oss griper tak etter for en sårt tiltrengt flukt fra livets grå hverdag og bekymringer. Vi er mange som savner det, som konsumenter. Livene våre har blitt kjedeligere.

Netflix, akustiske strømmekonserter og fotball foran tomme tribuner, med pålagt publikumslyd, har stilnet de verste abstinensene, men alt dette er hermetikk. Det er ferskvarene vi har savnet.

Innboksen min på både mobil og pc er full av savntunge sukk over hvor lenge det er siden sist konsert man var på, en sånn vanlig en, der man sto tett sammen og nøt dette, uten én- og tometersregel eller intrikate lovhjemler om fastskrudde seter og varierende, begrensende maksantall for lovlige publikummere.

For dem som jobber i kultursektoren har det vært noe helt annet enn bare savn. Det er jobbene deres, livene deres, som er satt i spill. Artister og frilansmusikere, arrangører, baransatte og dørvakter ved spillestedene, lys- og lydansvarlige, produsenter, bookingagenter.

Rekken av folk som har vært direkte rammet er lang og vond. Og de færreste tror at tingenes tilstand vil endres nevneverdig ut året, derfor driver spillesteder og festivaler allerede og annonserer arrangement i første halvdel av 2022.

Etter et 2020 med masse nedstenging ble det delt ut kompensasjonspenger for en rekke avlyste aktiviteter. Enkelte festivaler og arrangører fikk til dels enorme pengemengder. Tons of Rock fikk 36,1 millioner kroner. Palmesus-festivalen fikk 27,1 mill. Øyafestivalen 14 mill. Og bookingbyrå som Live Nation (25 mill.) og All Things Live (36 mill.) fikk solid kompensert for avlyste arrangement.

Mens smittebølge én, to og tre etter tur har endret reglene og rådene fra myndighetene fortløpende, hellet de etter hvert mot ei ordning som i større grad skulle kompensere for reell aktivitet. På en pressekonferanse 19. oktober i 2020 fortalte kulturminister Raja sedvanlig optimistisk og sprudlende:

«Jeg som kulturminister, vi som regjering, vi ønsker at du ikke avlyser. Det vil koste krefter å rigge om opplegget du hadde sett for deg i en normal situasjon. Men vi håper du er klar for å ta dette ekstra krafttaket. Vi ønsker aktivitet. Vi ønsker å holde hjulene i gang»

Meldingen var ikke til å misforstå. Her skulle det kompenseres etter en slags aktivitetsgulrot han hengte på en pinne og viftet med foran en utsultet kultursektor. Her var det mange om rotfrukten, si. Men noen fikk, blant annet ble det rundhåndet gitt 13 millioner for å gjennomføre en juleturné for Kurt Nilsen.

19. januar i år, tre måneder etter ovennevnte pressekonferanse, sa en minst like oppstemt, motiverende og på papiret raus Abid Raja følgende på en ny pressekonferanse: «Det skal lønne seg å gjennomføre arrangementer framfor å avlyse». Nå skulle de som planla, booket, gjennomførte og heiv seg rundt i kulturlivets navn få etter ytelse. Kultur er jo så viktig. Her skulle det ytes for å nytes.

Fire måneder ut i første halvåret er søknadene ferdigbehandlet, og bare rundt halvparten av dem er innvilget og like mange avslått. Nå koker det der ute, for mange føler seg lurt, er forbanna og står nå i et økonomisk kaos helt annereledes enn de nylig ble forespeilt. Hvorfor noen har fått penger og andre har fått en nesestyver, er sannelig ikke lett å skjønne.

På en rekke konkrete henvendelser til Kulturrådet undertegnede har sett, der forskjellige aktører ber om spesifikk begrunnelse for de skuffende avslagene, er svarene standardiserte, tåkete, grøtete og høyst generelle. Der vises det til kriterier i paragraf 8 i en forskrift som sier at Kulturrådet «fastsetter et tilskuddsvedtak etter en helhetsvurdering».

For å gjøre den ufrivillige parodien ytterligere latterlig, som er en tragedie for dem som rammes av den, skriver de «Det er ingenting i veien for at disse søknadene kan leveres inn på nytt uten endringer».

Altså aner ikke de som ikke har fått innvilget penger hva som er galt med søknadene deres, om noe er galt overhodet. Ergo etterlates et inntrykk av en gjeng som sitter og trekker lodd og kaster dartpiler i hytt og gevær, uten å sikte, og der det er helt tilfeldig hvem som får og ikke får.

Det later videre til at søknadene blir behandlet av folk med svært liten innsikt i hvordan verden fungerer, og med en helt manglende kontakt med hva som skjer der ute i kulturnæringen.

De som planlegger, booker, øver og legger ut på turneer, involverer en haug med folk i hele næringskjeden, og det er tidkrevende arbeid som krever planlegging og en viss grad av forutsigbarhet.

Dette er dessuten ikke et privat fond som bare kan slikke på en finger, stikke den i været og la vindretningen avgjøre hva de skal gå for. De forvalter statens penger, dine og mine penger, og ikke minst pengene til en sektor som har blødd som bare fy det siste året, men som likevel bretter opp ermene og peiser på, fordi de ønsker å opptre, fordi de har noe på hjertet. Og som oppfordres av kulturministeren til å ta tak selv.

Da kan ikke Abid Raja fronte sektoren som statsråd, med økonomiske løfter og insentiver som han kort tid etter bare ignorerer. For dette er ikke en gjettelek, en gøyal rulett eller lett underholdning skapt for å gi kulturministeren flere muligheter til å ta gøyale selfies med kjendiser.

Dette er livene til folk. Og nå er de både slitne og forbanna. Om ikke annet, får vi håpe det kommer noe bra protestsang og punkrock ut i andre enden, som en direkte følge av det boblende raseriet der ute. Det ville i så fall vært Abid Rajas første ordentlige mulighet til å bli husket for noe positivt av denne sektoren.