Fredag i forrige uke fikk hundrevis av kulturaktører tildelt støtte gjennom regjeringens stimuleringsordning for kultursektoren, en midlertidig koronaordning som Norsk kulturråd forvalter. Det er penger og kulturinnhold som har kommet mange til gode, og som gir kultursektoren oppdrag og publikum fantastiske og sårt tiltrengte opplevelser i en vanskelig tid.

Samtidig ble det også kjent at cirka halvparten av de 700 søkerne fikk avslag. Det har satt mange i en vanskelig situasjon økonomisk, og for enkelte er situasjonen prekær. Det er dette som har vekket sterke reaksjoner, og fått blekket til å sprute i aviser og sosiale medier. Og som jeg har sagt, jeg deler kulturlivets frustrasjon og forstår fortvilelsen som mange har følt på den siste uken – det jeg har bedt om er litt tid.

Jeg har bedt om tid fordi vi trenger å gjøre nødvendige vurderinger og beregninger, som seg hør og bør når man står i en pandemi og snakker om beløp på flere hundre millioner kroner. Ingen skal tvile på at denne regjeringen jobber for kulturlivet. Da jeg ble kjent med alle avslagene, satte vi straks i gang arbeidet med å finne løsninger, og etter en hektisk uke kunne jeg på en pressekonferanse fredag presentere regjeringens løsning. Nå dobler vi stimuleringsordningen for kultur med nye, friske 400 millioner kroner.

Tidligere på fredag ba jeg også Kulturrådet om å behandle alle de søknadene som har fått avslag på nytt, og så raskt som mulig.

I den forbindelse må jeg påpeke noe annet som enkelte kommentatorer forsøker å gjøre et poeng ut av. Det er selvsagt ikke tilfeldig hvem som får midler eller ikke av Kulturrådet. Stimuleringsordningen er en søknadsbasert ordning, og at Kulturrådet skal fatte vedtak etter en helhetsvurdering er helt åpent og tydelig forankret etter forskriftens §8, som også har vært på høring blant kulturaktørene.

Kulturrådet har gjort akkurat det de skal, og de har gjort det innenfor den rammen de hadde. Nå er den rammen økt, alle avslåtte søknader skal dermed behandles på nytt, enkelt og greit.

Da vi satte rammene for stimuleringsordningen denne våren stod det oktober 2020 i kalenderen, i desember fikk den samme rammen tilslutning i Stortinget. I januar ble det påvist et mutert virus som viste seg å være mye mer smittsomt enn tidligere varianter. For å sikre liv og helse måtte derfor regjeringen igjen innføre inngripende tiltak, tidvis mer inngripende enn tidligere og med strengere begrensninger, noe mange i kultursektoren har merket.

Jeg skulle ønske vi visste hvordan smittesituasjonen ville utvikle seg allerede i oktober, men det gjorde ingen. I 13 måneder har vi vært preget av et virus som er forutsigbart kun i sitt ønske om å smitte flest mulig fortest mulig, men svært uforutsigbart i sin utvikling.

Jeg forstår at det kan være fristende å hoppe rett til en konklusjon, men dermed hopper man samtidig over viktige premisser. På den ene siden peker enkelte på at regjeringen burde være tidligst mulig ute for å sikre forutsigbarhet langt frem i tid, være seg for festivaler eller annet, på den annen side er man minst like rask til å kritisere når den samme forutsigbarheten ikke slår ut helt som man hadde tenkt.

I over ett år har regjeringen vist at vi lytter, og at vi justerer, øker og forlenger der det er nødvendig. Det gjør vi nå også. Dette er ingen «kulturpolitisk skandale», det er ansvarlig politikk.