Fra sidelinja:

Lettheten vi elsker

Nå deles Norge opp etter de som er for rusreformen og de som er imot den.

RUS: Herman Kristoffersen skriver om rusreformen.  Foto: Sara Johannessen Meek / NTB

meninger

Det som er lettest å se er at det er så utrolig lett å mene det samme som man alltid har ment. Man kan vende ryggen til forskning og fortsatt stå fjellstøtt på egne meninger. Vi snakker da om de gamle meningene som nesten er arvet gjennom flere generasjoner.

Er man mot rus, så er man mot rus, selv om man i eget ærend ofte bøtter inn alkohol i helgene eller hele tiden. Skal man ruse seg på noe annet enn alkohol, så skal man imidlertid straffes så det svir skikkelig på pungen eller i form av dager og år innafor murene.

SPALTIST: Herman Kristoffersen  Foto: Knut Jenssen

Nå nettopp kjøres serien Exit over fjernsynsskjermene og noen tror sikkert at det er slike luksusdyr som disse økonomihaiene som skal slippe straff. Ikke naboens gutt eller jente som ble født med et anlegg for rus uten å vite om det før det viste sitt sanne ansikt i ungdommen.

Det bærende elementet bak reformen er at straff ikke hjelper noen. Straff hjelper faktisk ikke mot det meste. Da snakker en ikke om tyveri eller vold, men det virker i hvert fall ikke mot anlegg for rus. Noen husker at alkoholisme omsider ble definert som en sykdom som rammer enkelte av oss.

Før vi kom helt dit ble alkoholister forfulgt av skam og lidelse for den enkelte. Hele familier gikk til grunne i brennevinsfylla før noen brydde seg. Og ungene fikk juling. Dessuten fikk vi også AA med en kompetanse som sikkert hjelper noen.

Når det gjelder rusreformen er det mange som sender inn svar på utfordringene. Noen hisser seg skikkelig opp. Reformen i dag er bare et såkalt høringsutkast, men vi vet allerede nå at den ikke blir slik den nå ser ut. Både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har signalisert motstand mot reformen. Senterpartiet mener hele greia med fordel kan kastes.

Politiet og andre i systemet som er sterkt involvert, har levert sine kritiske merknader til reformen. Hva disse har å fare med er langt over kanten for hva de bør gjøre. Reformen er politikernes eiendom og ikke etatenes. Om politikerne bestemmer at politiet skal jobbe på en spesiell måte, skal en bare gjøre det, og ikke legge seg oppi selve reformen. Det er politikerne som styrer politiet og ikke omvendt, sist noen sjekket det.

Nye rusmidler kommer til i våre samfunn. Lista er etter hvert blitt ganske lang helt fra å tygge hat til heroin med mye underlig kjemi imellom. Reformen slik den ser ut i dag gir bare straffrihet for tre av disse stoffene, men ingen er vel så korka at en har alt det som står på denne lista i lomma eller veska si.

Selgere kan aldri ha et lager som rommer alt dette. Det er et rent skremmebilde av virksomheten, beregnet på å bringe hele reformen i vanry. Vi vet også at mange av statens reaksjoner for besittelse og bruk av slike stoffer har vært komisk store. Folk har sittet lenge inne for det de har hatt av piller, pulver eller gress uten at det har hjulpet noen en tøddel.

Vi vet også nå at reformen ikke kommer til å bli vedtatt av Stortinget. Det kan en selvsagt mene er naturlig. En kan imidlertid ikke underslå i den sammenheng at dette bare er starten på en prosess hvor man for en gangs skyld får øye på taperne som er utsatt i denne saken. En får også se at den innsatsen «apparatet» har gjort i krigen mot narkotika er en total fiasko hvor et helt rettsapparat har knelt mot rusvanene til vanlige folk.

Ute i verden er situasjonen litt annerledes. Såkalt medisinsk marihuana går nå sin seiersgang over hele verden. Det begynte i USA hvor folkeavstemninger i enkelte stater avgjorde at marihuana kunne selges til medisinsk bruk. Europa er et kommende marked for dette og i dag tjener amerikanske selskaper en halv milliard dollar i året på det. For fremtiden med det som en regner som en slags legaliserings/straffefribølge i europeiske land, snakker en om 2,5 milliarder dollar omsetning i fremtiden.

Det er så utrolig lett å stå fast på egne holdninger her mens verden utenfor raser videre. Det er mulig at nyere forskning på feltet har sine feil og sin utilstrekkelighet, men det er tross alt forskning som viser at vi er på vei mot noe annet bortenfor gjeldende lover.

Derfor: Noen av de krasseste svarene på høringen om reformen kan en sikkert bare hoppe over. Det er bare så altfor tydelig hva slags puritanisme de representerer. Mest oppmerksomhet bør man kanskje gi til de foreldrene som allerede har mistet barn til rus. De som sitter hjemme og venter på budskapet om at noe har gått galt med den dosen som ble til en overdose.

Vi kjenner alle mennesker som har mistet livet til rusen. For dem og for så mange andre som venter, ville en samtale med kommunen være adskillig bedre enn at et helt liv skulle gå tapt. Mange av de av oss som skråsikkert sverger til alkoholen sin, kunne også ha godt av en slik samtale for drikkinga si.