Som barn gikk jeg rundt med «Nei til atomvåpen»-button. I tillegg hadde jeg et klistremerke på pennalet med samme budskap, for sikkerhets skyld. Jeg var åtte år i 1986 da atomreaktoren i Ukrainske Tsjernobyl eksploderte. Den massive og visstnok umulige atomulykken ble et skremmende faktum.

Også perifere Norge ble rammet av radioaktivt nedfall, selv om skadene her ikke kunne sammenlignes med den ufattelige tragedien vertslandet opplevde med massedød på folk og natur, kreftepidemi og generasjoner med misdannede foster og ufrivillige aborter.

For det er ikke spøk med atomkraft. Virkelig ikke. Den siste sikkerhetsrapporten om farene ved havneterminalen for allierte atomubåter, Tønsnes i Tromsø, levner heller ingen tvil om den saken. Det gjelder ikke bare Tromsø, store deler av fylket kan rammes. Området som nevnes spesielt strekker seg over Senja, Setermoen, Nord-Troms og Kilpisjärvi.

I 1986 var det den tilfeldige vindretningen som gjorde at Troms og Finnmark ble skånet. Derimot landet radioaktivitet i fjellområdene ved Valdres, i Jotunheimen, Nord-Trøndelag og sørlige deler av Nordland. Her fikk man oppleve manglende beredskap, nedslakting av rein og husdyr, at sopp og fôr ble giftig. Likevel regnes den psykologiske belastningen som den mest skadelige faktoren i Norge. Redselen for den farlige, usynlige strålingen.

Når tromsøpolitiker Morten Skandfer (V) i herværende avis sier at risikoen vedrørende atomubåtkaia er så liten at det fremdeles er farligere å kjøre bil eller å røyke, legges en håpløs atom-naivisme for dagen. Om vinden hadde kastet dritten fra Tsjernobyl over vår region og vi enda kjente på kreftangst når det står kantarellstuing på menyen, hadde neppe den politiske motstanden vært så tafatt.

For selv om det er risikabelt å ferdes i 80-sonen og vi alle vet at røyking dreper, legitimerer ikke det å invitere fanden sjøl til hagefest. Det virker absurd å måtte presisere det: Selv om risikoen regnes som lav, vil en eventuell atomulykke får irreversible og katastrofale konsekvenser for folk, samfunn, natur og dyreliv i et stort område.

Kritikken mot lokalpolitikere skal likevel ikke handle om at de har invitert atomubåtene hit. Det er det regjeringen som har gjort. Men både fylkes- og lokalpolitikere i nabokommunene har langt på vei sovet gjennom prosessen. Den manglende kollektive protesten i nord er kritikkverdig.

Under Solberg-regjeringen har Nord-Norge blitt et sentrum for økt militær spenning mellom øst og vest, en utvikling som er tredd over hodet på dem som bor her. Folkebladet og iTromsø melder at det i 2018 ble arrangert et møte mellom Tromsø havn, Forsvaret, USAs ambassade og Submarine Group Eight som drifter amerikanske atomubåter, der man bestemte å ruste opp Tønsnes-kaia for atomubåter.

Da politikerne i Tromsø fikk forelagt saken først i 2019, sa de nei, likevel fortsatte prosessen og da kaia sto klar i 2020, ga regjeringen beskjed om at havneloven forpliktet Tromsø til å ta imot farkostene til den tilrettelagte kaia.

Tromsø kommune har siden mast om risikoanalyser, den første var så mangelfull at det var langt over grensa til frekt. Nå har det kommet en grundigere, som altså innrømmer et ekstremt skadepotensial for en stor region, om noe går galt. Ikke bare for folk; gyte- og fiskeplasser, natur og friluftsområder går også i dragsuget.

Nord-Norge som militært spenningssentrum handler ikke bare om den tvilsomme atomubåt-prosessen. Stasjonering av amerikanske styrker og store natoøvelser svares på fra russisk side med tilsvarende økt militæraktivitet både til lands og til vanns. I norsk farvann vet vi at antallet amerikanske ubåter er firedoblet på kort tid.

At atomubåter nå får egen kai i nord, så nært Russland, er en enorm provokasjon. Man trenger ikke være professor i krigslogikk for å fatte at en «atomulykke» også kan handle om målrettede militære angrep. Det er som å kaste slog til måsen og forvente avhold. Hvorfor har regjeringen frivillig oppgradert Nord-Norge til et mer utsatt mål for krigshandlinger?

Nord er superattraktivt for det offensive amerikanske militæret. Hva regjeringen tror de har vunnet på å spille vekk landsdelen i et tvilsom pokerslag, er derimot uklart. Bortsett fra glatt skryt for å være en oppofrende alliert. Så naive var regjeringen likevel ikke, at de tilbød atomubåtene å ankre opp i Oslofjorden. Tromsø kjennes derimot som trygg avstand fra ministrenes kontorer.

Samtidig ble Norge en nasjon som aktivt støtter militær atomkraft. Det siste vi trenger nå er atom-naive lokalpolitikere som bagatelliserer situasjonen. Flere berørte kommuner må lage adekvate beredskapsplaner. Så trengs det tydelighet, før valget, om hvilke militærpolitiske planer de ulike partiene egentlig har for Nord-Norge.