Mange frykter at det gamle livet ikke kommer tilbake, at byene legges øde når folk fortsetter på sine hjemmekontor, at konferanser og møteplasser digitaliseres og at robotiseringen av rutinejobber vil akselerere og sette de lavtlønte ut av arbeidsmarkedet for godt. Men fins det egentlig grunnlag for slike spådommer?
Ifølge en spesialrapport fra anerkjente The Economist er det ingen grunn til å grue seg til livet etter korona, det kommer ikke til å være så veldig ulikt det som var før pandemien. Tallene for arbeidsledighet, som er blant de høyeste i historien, vil mest sannsynlig komme tilbake til normalen fortere enn forventet.
Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, kjent som OECD, anslo så sent som i juni 2020 at arbeidsledigheten i den rike delen av verden ville gå så høyt som 12,9 prosent ved årets slutt. Prognosen baserte seg blant annet på historiske tall som viser at kriser og pandemier skaper en rask vekst i ledighet, og et langt saktere fall. Fasit ved årets slutt var 6,9 prosent.
Selv når man korrigerer for arbeidsmarkedstiltak og for at en stor del av befolkningen har falt ut av arbeidsmarkedet helt og holdent på grunn av pandemien, er det likevel klare bevis for at arbeidsmarkedet fungerer langt bedre enn spådommene ville ha det til. Det gjorde det også i tiden før pandemien, med historisk lav arbeidsledighet og økende minstelønn i de fleste land.
Når det gjelder økt bruk av hjemmekontor, er det vanskelig å si noe sikkert om hva som vil bli fasit. Men dersom man ser til land som i stor grad har begynt å gå tilbake til normalen, land som Sør-Korea og New Zealand, så er man i det store og hele tilbake på kontoret, selv om bruk av hjemmekontor har økt noe.
Det er altså lite som tyder på at vi kommer til å se arbeidsplasser hvor alle sitter på hvert sitt hjemmekontor. Likeledes er det mye som tyder på at byer og tettsteder atter vil fylles med arbeidere på dagtid som spiser og handler og møtes på hjørnet. Og alt tyder på at kveldstilbudet går gode tider i møte, i Australia ble det i de to første månedene av 2021 booket 65 prosent flere restaurantbord enn før pandemien. Mennesker har en tendens til å ville møtes.
Likevel er det mange land som forbereder nye lover for arbeidsmarkedet, tilpasset en ny hverdag. Franskmennene hadde forberedt en lov som forbød folk å spise lunsj ved arbeidspulten, for å hindre «overjobbing». Den er satt på vent fordi den ikke var relevant for hverdagen på et hjemmekontor.
Tyskerne ser på en mulighet til å gi arbeidere en rett til å arbeide hjemmefra et visst antall dager i året. Konservative briter beveger seg ikke like raskt, men vil i alle fall gi arbeiderne en lovfestet rett til å spørre om det.
I de senere år har vi sett mange trusler om robotisering av arbeidslivet, og studier har vist at pandemier har ført til en økning av automatiserte prosesser, som en direkte følge av pandemien. Ett eksempel er fremveksten av maskinelle kafeer, blant annet i Canada, hvor den berømte baristaen bak den manuelle kaffemaskinen er byttet ut med en stikkontakt og en automatisk kaffemaskin. Mindre kontakt, mindre smittefare. Men antakeligvis også langt dårligere kaffe.
Men det er lite som tyder på at den pågående pandemi har gitt store robot-utslag. The Economist rapporterer i stedet om det motsatte, amerikansk import av roboter falt faktisk i 2020, det samme gjorde investeringer i automasjon. Verdens største automasjons-selskap, Rockwell Automation, hadde et fall i salget på over fem prosent.
Det viser seg altså at robotisering i praksis ikke går like fort som spådommene. Det er kanskje en naturlig forklaring på det, fordi mange av spådommene baserer seg på intervjuer med ledere i industrien. Dersom du var leder i en industribedrift og ble spurt om du vil satse på digitalisering og automasjon fremover, ville du svart «nei»? Det er imidlertid verdt å merke seg at lavere automatisering ikke nødvendigvis er godt nytt – de mest automatiserte industrielle økonomiene har også blant verdens laveste ledighet.
Selv om fremtiden for arbeidere synes lys, er det likevel skyer i horisonten. De mørkeste handler om det fremtidige skillet mellom de såkalte kunnskapsmedarbeiderne, med høy utdanning, høy lønn og høy grad av fleksibilitet, og frontlinje-arbeiderne på den andre siden. Sistnevnte kategori har i pandemien ironisk nok fått tittelen «nøkkelpersonell», og fått klappsalver på vei til jobb fra verandaen til kunnskapsmedarbeiderne. Mange av dem ble klappet rett i døden.
Det blir en stor politisk oppgave å hindre at de ikke samfunnskritiske klapperne kommer ut av pandemien med høyere lønn og økt fleksibilitet, mens de samfunnskritiske arbeiderne – de som overlever – sakker ytterligere akterut.