Debatt:

Bevar Fagerengfjæra - kall den Englamarken

FAGERENGFJÆRA: Innleggsforfatteren vil at Fagerengfjæra skal bevares.   Foto: Ronald Johansen / iTromsø

meninger

Det smale tråkket fra Kvaløyveien sørvest på Tromsøya fører ned til fjæra; Fagerengfjæra. Nede ved sjøen er det fritt utsyn, befriende annerledes enn den kolossen som stjeler hele sjølinja noen meter lenger nord; Monsterbygget på folkemunne.

Jordet er et kulturlandskap, tidligere dyrkamark. Når det er sommer hilser jeg på disse blomstene på min morgenvandring gjennom enga; med eller uten hund: Engsoleie, lupin, enghumleblom, karve, marikåpe, engsnelle, skvallerkål, mjødurt, løvetann, tiriltunge, ryllik, fuglevikke, timotei, engsyre, høymol, og en og annen tromsøpalme. Det er også andre jeg ikke er presentert for ennå. Det summer av insekter over denne enga, alle glade for nektar og pollen, grønne blader å bite i, høyt gress å gjemme seg i.

Denne oasen tiltrekker seg også mange fugler. Jeg hører storspovens triller, jeg har også møtt den rødlista vipen. Hun vet snart ikke hvor hun skal gjøre av seg. Både spoven og vipen lager bakkereir, godt gjemt nede i enga. Fagerengfjæra er av de sjeldne egna stedene. Herr og fru Tjeld piler rundt i sin avledningsmanøver når jeg forsiktig rusler langs fjæra. Jeg hører ea, en stor flokk ute på fjorden. Stokkandpar er selvskrevne, fjæreplytt og rødstilk har jeg møtt. Kråke, skjære og måsen er selvskrevne her.

Gjennom de årene jeg har vært nabo til Fagerengfjæra, har jeg også møtt mange hyggelige av arten homosapiens. De små kommer fra en nærliggende barnehage. De har overtrekksbukse og små ransler, matboks og pose til det de samler nedi fjæra: små snegler (bobbelurer), griseskjell og saueskjell, rare rekvedpinner. De rydder stranda for søppel en maidag. Løfter på steiner og finner tangsprell og små krill kanskje. Jeg møter inspirerende voksne og rødkinna unger som har det fint og samtidig lærer en hel masse, også om respekt for det som gror og skal være i fred.

Litt større mennesker kommer fra grunnskolen i nærheten. De har med ark med oppgaver, pølse til et bål og en nysgjerrighet som lyser lang vei når jeg kommer forbi. Og vi kommer forbi. Eldre mennesker med hund, noen med gåstaver i fint trav, andre med termos klar for en hvil i naustveggen.

Møtene er fine («Får vi klappe den fine hunden din?») Jeg deler ut navn på de fire tangsortene jeg ser nedenfor naustene. Vi smaker på ‘søl’ og nye skudd av grisetang. Så har jeg fått lov til å være en forbipasserende lærer i ti minutter. Ungene blir våte i støvlene og har en dag de husker lenge. Og interesserte, dyktige lærere!

Det er umulig å forestille seg en utbygging av denne mangfoldig, blågrønne frisonen i vest. Jeg oppfordrer Tromsøs befolkning til å ta seg en tur, vandre stille langs fjæra, nyte en flik av åpent landskap. En vakker dag vil du se koret jeg synger i, stå midt i enga og synge Evert Taube sin sterke, viktige og vakre «Englamark». Det blir fint.