I sør er det full blomstring, fuglene starter hekkingen, det grønnes og skjærgården fylles med båter. Grillsesongen er i gang, og det er bare tidsspørsmål før shorts og T-skjorte er dagligplagg i minst tre måneder.
Imens lever vi i vinterland. Eller vårvinteren. Nede ved sjøen kan det godt være tint, men oppe på fjellet er det som oftest nok snø, og isen på vannene er fortsatt metertykk. En fantastisk tid å dra på fjellet for å fiske, og se hvordan naturen langsomt livner til. Fisken biter villig når lyset kommer tilbake og sommeren nærmer seg.
Vi har vokst
opp med dette – denne fantastiske tiden på fjellet, hvor man kan ta del i vårvinterens omskiftninger med snøstormer, nydelig vårvær og sylskarp kulde om hverandre. Denne tiden samler vi kunnskap, minner og krefter, vi lærer opp ungene om farlig nålis og hvilken is som er trygg, om hvor råkene først kommer, hvor man må passe på. Viktig kunnskap når man ønsker å tilbringe livet ute, og svært viktig som del av vår nedarvede høstingskultur.
Når alt dette skjer, er det ikke er lov å dra til fjells mer. Det sier motorferdselloven, bestemt av andre langt herfra. Jo da, man kan også gå på ski, eller til fots. Det er plass nok til alle, også oss som ønsker å benytte oss av motorkjøretøyer. Motorkjøretøy har allerede vært benyttet i minst tre-fire generasjoner på fjellet. Å få ha vår egen kultur uten at alle andre skal dømme oss og presse oss til å praktisere den i en «eventyrverden» hvor vi tvinger samer, og nordmenn og kvener for den saks skyld, til å leve som om moderne hjelpemidler ikke finnes. Den tvangen er kulturavvikling, ikke bevaring og styrking av vår særegne kultur i nord.
Jo da, Statsforvalteren kan gi dispensasjon til å forlenge løypeåpning om våren. Men, vurderingene virker tilfeldige, og slår urettferdig ut. Det er alle mulige grunner for å holde stengt, i stedet for å se på det faktum at vi hører til i naturen, like mye som resten av skaperverket. Dette har utløst en frustrasjon som vokser og vokser hos befolkningen. Folk aksepterer ikke lengre å måtte tigge og be med lua i hånden, for å få lov å være del av, og opprettholde den samiske, kvenske eller norske kulturen i nord.
Målet vårt er ikke å lage mest mulig spor, forstyrre fugler eller reinflokker som drar forbi. Fuglene hekker ikke her enda – de bygger ikke rede på snø. Og om de hekker, hva så? Det har de alltid gjort, også før da det var mange flere på fjellene, og da vi fikk lov å dra til fjells som vi ønsket. Vi er del av naturen, ikke fiender av den. Hvorfor skal det være så vanskelig å forstå?
Vi vil bare fortsette å leve her i nord. Men da må vi få lov. Lov til å bruke områdene. Lov til å dra på turer. Lov til å bruke all vår samiske kunnskap om naturen – vi vet jo om noe ødelegges, vi er jo ikke dumme. Og ved å bruke på fornuftig måte, passer vi på og forvalter samtidig. Ingen ønsker en rasert natur, heller ikke vi som bruker motorkjøretøy.
Nordkalottfolket vil jobbe for å fjerne urettferdig og ulogisk lovverk, som dette i motorferdselloven. Vi klarer fint å ta vare på naturen sjøl. Vi kjemper en kamp via fylkestinget i Troms og Finnmark, og tror fylkestinget kan utgjøre en forskjell. Vi tror Sametinget kan utgjøre en forskjell – hvis man vil. Men, da må det jobbes aktivt og målrettet med utmarksbruk og likeverdig behandling.
Verken NSR, Senterpartiet eller Ap har vist vilje til å jobbe med fastboendes og utmarksbrukernes rettigheter og muligheter til å bruke utmarka, mens det har vært en av Nordkalottfolkets fanesaker over mange år. For å bidra til mer likeverdighet og god utmarksbruk, er det to viktige ting du kan gjøre: For det første, skriv deg inn i valgmanntallet til Sametinget. Er du allerede der, så be dine nærmeste gjøre det samme. For det andre, stem på noen av oss som tar disse problemstillingene på alvor.