Debatt:

Ruspolitikk og redelighet

Tove Karoline Knutsen mener vi må våge å gå grundigere til verks enn regjeringens nylig fremsatte lovproposisjon legger opp til.

RUSREFORMEN: Tove Karoline Knutsen er uenig med regjeringens rusreform.   Foto: Sara Johannessen Meek / NTB

meninger

Høyres Erlend Svardal Bøe er skuffet. Han kommer med harde utfall mot Arbeiderpartiet for at regjeringens rusreform ikke fikk støtte på partiets landsmøte. Til inntekt for sitt partis syn skyver han avdøde Thorvald Stoltenberg foran seg. Det bør han slutte med.

Jeg kjente Thorvald. Han var en varm og inkluderende humanist som kjempet for de sårbare og utslåtte. Han var også en ihuga tilhenger av samarbeid og gode kompromisser. Den type mistenkeliggjøring som til dels har kommet til uttrykk i denne debatten, var fremmed for hedersmannen Thorvald Stoltenberg.

I åtte av mine tolv år på Stortinget var jeg i helse- og omsorgskomiteen. Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg var møtet med rusfeltet, særlig det som dreier seg om narkotika og rusavhengighet.

Tove Karoline Knutsen  Foto: Ronald Johansen

I tiden fra 2009 til 2017 møtte jeg forskere, klinikere, rusavhengiges og pårørendes organisasjoner og fortvilte enkeltpersoner. Det som slo meg var hvor fragmentert dette feltet er, hvor lite sammenheng det er i behandlingstilbudet og hvor lite man egentlig har av forskning og dokumentasjon. Jeg så at vi ikke forebygger bredt nok, at vi har for høy overdosedødelighet, at ettervernet er altfor dårlig – og at narkotikamisbruk og narkotikarelatert kriminalitet har en tydelig sosial dimensjon.

Da Thorvald Stoltenberg la fram sin rusrapport i 2010, var et av forslagene å prøve ut heroinassistert behandling for noen av de tyngste brukerne. Slik heroin er medisinsk fremstilt og skal kunne gis rusavhengige som ikke responderer godt nok på metadon og annen substitusjonsbehandling.

Etter å ha møtt noen av våre fremste klinikere på feltet, ble jeg og flere av Arbeiderpartiets helsepolitikere forkjempere for et prøveprosjekt med slik behandling. Det satt langt inne hos mange – også i mitt parti. Høyre var kategorisk imot. Men i 2015 vedtok Arbeiderpartiets landsmøte at slik behandling skal prøves ut. Høyre kom etter to år senere. Dette er et godt eksempel på et målrettet og etterprøvbart tiltak som først og fremst skal gis som tilbud til de aller sykeste rusavhengige. Forsøk er nå i gang i Oslo og Bergen.

I debatten har ofte Portugal blitt holdt fram som et eksempel på en vellykket avkriminalisert rusomsorg. Men er det så enkelt? I 2001 gjorde portugisiske myndigheter en rekke ruspolitiske vedtak. Den gang hadde landet skyhøye negative tall og noe måtte gjøres.

Man avkriminaliserte narkotika til eget bruk, samtidig som det fremdeles er ulovlig å bruke narkotika. Man satte også inn flere tiltak mot heroinavhengighet. Mange statistikker viser en nedgang i narkotikabruk i Portugal. Samtidig erkjennes det at man mangler forskning og dokumentasjon på hva som er årsak til dette.

I land som Spania og Italia, som også har avkriminalisert narkotika til eget bruk, er tallene motsatt – her ser man en økning. Mens Sverige opplevde en nedgang i narkotikabruk da man strammet inn regelverket. Det er med andre ord ikke en tilstrekkelig dokumentert sammenheng mellom avkriminalisering og nedgang i narkotikabruk.

En påstand man ofte hører er at narkotikapolitikken i Norge er feilslått. Det kan ikke slås fast uten videre. Vi har for mange overdosedødsfall, en altfor fragmentert behandlingspraksis og for dårlig ettervern. Men vi har også statistikk som viser at vi ligger svært godt an sammenlignet med andre land når det gjelder narkotikabruk blant unge mennesker. Jeg vil hevde, uten at jeg kan belegge det i tall, at i min ungdomstid på 70-tallet var narkotika mye mer utbredt og mer akseptert blant ungdom enn det er i dag.

Et tilslørende problem er de begrepene man opererer med i denne debatten. Hvordan skal folk flest kunne skille mellom «avkriminalisering», «legalisering» eller «lovlig/ulovlig»? Og hva er «straff»? Mange synes å tro at personer som blir tatt med narkotika blir satt i fengsel. Det er feil.

Det er antakelig ikke en eneste innsatt i norske fengsler i dag som kun har kjøpt eller brukt narkotika. Derimot er det flere som blir straffet for alvorlig, narkotikarelatert kriminalitet. Og da er vi ved et spørsmål som nesten ikke er berørt.

Regjeringens rusreform legger opp til at salg av narkotika fremdeles skal være ulovlig og medføre straff. Det betyr at vi vil ha et illegalt marked som brukere må forholde seg til. Vi vet at narkotika er en kostbar måte å ruse seg på. Og hvis etterspørselen øker, vil også prisene på stoff følge etter. Da kan veien være kort inn til en kriminell løpebane for en person som i utgangspunktet slett ikke ønsket det. Hvordan man skal håndtere dette, ser ikke ut til å ha bekymret regjeringspartiene.

Det er direkte trasig at vi ikke makter å føre en rusdebatt som tar inn over seg den kompleksiteten som råder på dette feltet. Det er nesten som om skråsikkerheten øker, jo mindre man vet. Det er det siste vi trenger for å hjelpe svært syke rusavhengige og for å hindre at ungdom rekrutteres inn i en ruskarriere.

Skal vi komme videre, må vi slutte med mistenkeliggjøring og skyttergravsmentalitet. Vi må starte med å bringe redeligheten tilbake i rusdebatten. Og vi må begynne å innse at vi trenger en langt bredere anlagt reform enn den lovproposisjonen som regjeringen har lagt fram og som primært handler om avkriminalisering.

Arbeiderbevegelsens historie forteller om viktigheten av å føre en ruspolitikk som hindrer at mennesker får ødelagt sine liv av rusmisbruk. Vi har så altfor ofte sett at det er de mest sårbare som spesielt blir rammet. Arbeiderpartiets landsmøte gjorde nylig en rekke viktige vedtak for rusfeltet.

Styrking av rehabilitering og et mye bedre integrert ettervern, samt avkriminalisering av bruk av narkotika for tunge rusavhengige er riktige og målrettede tiltak. Kjøp og bruk av narkotika skal fremdeles være ulovlig og vil kunne gi differensierte reaksjoner – herunder begrenset påtaleunnlatelse.

Unge førstegangsbrukere skal møtes med tverrfaglig og forpliktende oppfølging i helse- og sosialtjenesten. Vi trenger en rusreform som våger å gå tett på alle de kompliserte og krevende spørsmålene dette feltet er så fullt av. Da må vi også våge å gå grundigere til verks enn regjeringens nylig fremsatte lovproposisjon legger opp til.