Lærdommen etter raidet mot Nordnorsk Kunstmuseum er klar på noen punkter. Straks styret var satt sammen, var det nokså tydelig at man sto overfor et styre som verken kunne sies å være særlig sterke kunstfaglige eller særlig kunstvennlige politisk.
Men lærdommen er ikke klar på alle punkter. Hvorfor satte Kulturdepartementet sammen dette styret? Var det et villet raid? Ble styret satt sammen av en gruppe smadretorpedoer med det for øye at Nordnorsk kunstmuseum “skulle tas”? Var oppnevningen med andre ord en fiendtlig handling? Eller sto vi overfor en glipp? Ble revene sluppet inn i hønsegården som et resultat av manglende oversikt og sviktende forståelse av kunstfeltet i sin alminnelighet og det nordlige kunstfelt i særdeleshet?
Hvem i departementet skal disse oppnevningene tilskrives? Hvis det var politisk ledelse, kan det tyde på at partiet Venstre har et kunstsyn og en kunstpolitikk som kan ende i slike uverdige situasjoner. Det er ikke slik jeg har tenkt om det partiet, og jeg vet at det er mange der som er ulykkelige over vendingen denne saken tok. Et internt oppgjør synes påkrevet. Hvis det var fagavdelingen kan det være et uttrykk for at det kunstfaglige nivået så vel som forståelsen av nord er på et alarmerende lavt nivå, og at det er behov for en kunnskapsbasert oppgradering.
Det som også er tydelig er at Nordnorsk Kunstmuseum er så skadet at det neppe vil la seg gjenoppbygge i overskuelig fremtid. Hvilken kurator kommer etter denne saken til å ville bruke Nordnorsk Kunstmuseum som en byggestein på karrieren sin? Hvilken kunstner vil etter dette ha en utstilling på Nordnorsk Kunstmuseum på sin CV? Hvilke øvrige kunstinstitusjoner kommer etter dette til å ville ha Nordnorsk Kunstmuseum på listen over samarbeidspartnere de vil referere til? Jeg tipper at bare folk som er på tampen av sine karrierer kommer til å satse der. Kunstlivet i nord må belage seg på å rykke tilbake adskillige plasser, og gjenoppta en møysommelig og tidkrevende prosess.
Et nyttig utgangspunkt er at gjenreisningsarbeid er intet ukjent fenomen i nord. På ferden er det viktig å ha en realisme i forhold til kunstfeltet. Tromsø har aldri vært i nærheten av å være noe Mekka, og kommer neppe til å bli det heller. Det lille blaffet av oppmerksomhet som McGowan klarte å generere, må betraktes som et lite vinnerlodd. Det er likevel realistisk å ta mål av seg å være et sted med en liten porsjon av relevans. Kanskje håpe på at i alle fall noen kuratorer finner det interessant å følge med i det som skjer hos oss?
Å bygge opp en kunstnerisk anerkjennelse er intet lite prosjekt. Det kunstneriske renommeet og den kunstneriske anerkjennelse er meget “børssensitivt”. Sommerfuglens vingeslag et sted kan utløse storm et annet sted og vice versa. Et kunstnerskap krever ofte et usedvanlig talent og masse jobb over lang tid. Noen små glimt av det har jeg fått gjennom mitt samarbeid med Joan Jonas som i godt voksen alder har fått det gjennomslaget hun har brukt all tiden sin til å oppnå. Tilsvarende gjelder for kuratorskap. Samlerskap. For visningssteder. Og ikke minst for gallerier og museer. I det kunstneriske felt er det en nådeløs sannhet at det som møysommelig er bygget opp over lang tid, kan rives ned på et øyeblikk.
Meld. St. 23 (2020–2021) Musea i samfunnet — Tillit, ting og tid har jeg lest. Det fine i det dokumentet er ambisjonene som uttrykkes på vegne av de samiske museer og ønsket om å satse på kunsten i nord. Dokumentet bærer likevel preg av at kunnskapsgrunnlaget ikke fremstår som særlig solid og forståelsen for feltet virker å ha liten dybde. Det fremstår nærmest som komisk at man i løpet av to år tar sikte på å å lage et kunstmuseum i Bodø. Nærmest som å ville starte en kiosk. Med en slik plan forteller man mest av alt at man har liten peiling på det man snakker om. Man ender opp med å bli oppfattet som litt “søt”.
Jeg tror likevel at den krisen som er skapt gjennom at vi har fått se Dunning Kruger-effekten spille seg ut på Nordnorsk Kunstmuseum kan brukes produktivt. Hva med å tenke inn Skulpturlandskap Nordland (et fantastisk prosjekt som i de senere år har vært forvaltet av Nordland Fylkeskommune som har gått for lut og kaldt vann), og skape et nordnorsk kunstmuseum som tenker utradisjonelt om museumsbegrepet. Et museum med både innerom og uterom. Et museum som er lokalisert både på punkter på kartet (Karasjok, Tromsø, Bodø med flere) og litt i mellomrommene mellom verk som er i det store rommet.
Når støvet har lagt seg burde vi tromme sammen til en serie samtaler. Alle burde inviteres. Alle som kjenner til kunstfeltet og som har et hjerte for det møtes for å stake en vei videre. Alle kunstpolitiske stemmer fra de politiske partiene. Alle som har vist et engasjement. Mediene som har vært gode til å formidle og analysere. Nordnorsk Kunstmuseum og Kulturdepartementet sine roller i en slik samtale vil vise seg i hvorvidt det herostratisk berømte styret fortsetter eller trekker seg. Hvis de fortsetter, må man i alle fall for en tid fremover tenke bort det museet som en aktør å regne med. Hvis det kommer et nytt styre vil de blanke arkene og fargestiftene også være der for dem.
Saken har vist at kunstfeltet vårt har masse energi. Det må vi kunne dra nytte av.