Sperregrensen er stadig noe som skimrer et sted der oppe, og der nede blinker det sågar et rødt lys for om de i det hele tatt vil være representert i nasjonalforsamlingen etter det kommende valget. I VG tar Guri Melby selvkritikk for å ha vært for mye statsråd og følgelig for lite partileder. Det kan høres ut som et paradoks.

Å sitte i regjering, til og med i den regjeringskonstellasjonen partiet gikk til valg på, burde jo gi gode muligheter til å vise seg frem. Problemet kan ikke være at Erna ikke lar juniorpartnerne få skinne, som det gjerne heter. Iskanten for oljeleting er trukket sørover, og viktige havområder er vernet, for å liste opp to vinnersaker for Venstre.

Mye av forklaringen ligger nok i koalisjonsregjeringers kompromissfylte hverdag, særlig for små partnere i en mindretallskoalisjon. At «århundrets rusreform» ser ut til å strande på opposisjonen i Stortinget, oppleves selvsagt som et alvorlig nederlag for reformarkitekt Venstre. En annen hjertesak, fullføringsreformen for videregående, kan føyes til listen.

Under pressekonferansen foran landsmøtet forsikret partileder Guri Melby, på et direkte spørsmål, at hun ikke har panikk, tross målingstall og reformhavari. Slikt bør man heller ikke ha anlegg for når man skal lede Norges eldste parti. Den mangslungne partihistorien rommer eksempler både på å gjenoppstå etter utradering fra Stortinget, splittelse i flere partier, for så plutselig å ha flere venstrefolk ved Kongens bord enn i stortingssalen.

Temperaturen i lederkampen etter Trine Skei Grandes brå sorti i fjor høst viser jo at det står til liv. Men hos pollofpolls.no, som beregner snittet fra alle målingsbyråene, har Venstre ligget stabilt pluss/minus tre prosent hele det siste året — og uten synlige utslag etter Melbys ledervalgseier.

Å blankpusse partiprofilen er hovedoppdraget for ethvert landsmøte. I dette tilfellet vil det blant annet gjelde programforslaget som setter bom for nye olje- og gasslisenser — i strid med den regjeringsplattformen Venstre står bak, og som neppe vil bli særlig endret dersom Solberg-regjeringen skulle få fornyet mandat til høsten.

På samme måte vil partnere i enhver regjering måtte leve i spennet mellom blankpussing og kompromisser. Men Venstres utfordring er at så mange andre partier så lenge har blankpusset de samme hjertesakene. I tillegg har partiet måttet betale dyrt for partnerskapet med Fremskrittspartiet, et parti tradisjonelle venstrevelgere ikke sokner til. De har heller ikke fått noe løft ved å sitte på kulturministerposten, der de har fått merke koronaslitasje, og en Abid Raja som har lagt seg ut med store deler av kulturlivet.

Da de i forbindelse med debatten rundt rusreformen appellerte til Arbeiderpartiet, med at nå måtte de velge mellom Sylvi og Melby, ble det heller en boomerang til deres eget samarbeid med samme parti.

Venstre er et parti i spagaten mellom hva de ønsker å fremstå som, og hva velgerne selv oppfatter at de i praksis gjør. Det har vært en kronglete periode for dem, og nå betaler de prisen. Uansett programforpliktende optimisme inn mot et landsmøte, kan valget til høsten fort bli en kamp for å overleve et liv på Stortinget.