Vi har visstnok lite korrupsjon, god rettssikkerhet og høy effektivitet sammenlignet med andre land, og dette skal etter sigende komme blant annet av at befolkningen opplever at byråkratiet jobber forholdsvis fornuftig og rettferdig.
Likevel skjer det unektelig hendelser som rokker ved vår tiltro til staten som veileder, dommer og moralsk rettesnor. En ting er at avgjørelser kan oppfattes som vanskelig å forstå, eller man er uenig med regelverket som legges til grunn, men fra tid til annen viser det offentlige Norge seg fra siden som gjorde at Harald Heide Steen og Rolv Wesenlund introduserte begrepet «supperåd» for over 50 år siden.
I en legendarisk sketsj gjorde parhestene narr av absurd offentlig byråkrati ved å presentere informasjonsorganet Norsk Supperåd, som holder til i et «nybygg på Øksneset», hvor fire-fem hundre ansatte lager statistikk og informerer om suppens rolle i det norske kjøkken. Men, som supperådets leder – informasjonskonsulent Balle Clorin – kunne meddele, supperådets oppgaver var «bare tull».
Man kan le godt av denne briljante harselasen, inntil det skjer ting i den virkelige verden som får smilet til å stivne. I forrige uke kunne vi for eksempel høre om en riktig så bisarr avgjørelse fra «Klagenemnda for stedsnavnssaker».
Ja, det eksisterer faktisk en egen klagenemnd for stedsnavn. Denne er underlagt Språkrådet, og har som oppgave å behandle «saker der vedtak om skrivemåten er påklaget og klager ikke har fått medhold fra vedtaksorganet».
Dette er en del av Språkrådets stedsnavnstjeneste, som ligger under «seksjon for språkrøkt og språkrådgivning». Seksjonen har seks fast ansatte rådgivere og bistår i skrivemåten av stedsnavn. Alle statlige, fylkeskommunale og kommunale organ som skal vedta skrivemåter av stedsnavn, skal legge saken fram for stedsnavnstjenesten.
Da Tromsø kommune for et par år siden skulle stadfeste navnet på bygda Jøvik i Ullsfjord, ble vedtaket påklaget av Statens kartverk. Hvorfor i alle dager Kartverket skulle bry seg om hva ei bittelita nordnorsk bygd med noen titalls beboere skal hete, kan man saktens spørre seg om, men organets i overkant intense interesse for norske stedsnavn kan stamme fra Kartverkets overordnede ansvar for å forvalte det nasjonale stedsnavnsregisteret.
Og hvorfor klagde Kartverket på «Jøvik»? Jo, kunne stedsnavnsentusiastene bak klagen påpeke; «skrivemåten i primærfunksjonen i hovedregel skal være retningsgivende i de andre funksjonene», mens skrivemåten av grendenavnet «er en sekundær navnefunksjon, og skal rette seg etter primærnavnet, navn på vik». Dermed mente Kartverket at bygda må hete Jøvika i bestemt form, i stedet for det ubestemte Jøvik.
Tromsø kommune kom i et plutselig anfall av demokratisk velvilje til at om befolkninga har lyst til at stedet skal hete Jøvik, burde ikke byråkrater konkludere med det motsatte. Imidlertid ble dette skutt ned av den tidligere omtalte stedsnavnsklagenemnda, som med sedvanlig byråkratisk påståelighet slo fast at Jøvik heretter skal hete Jøvika, just slik Kartverket hadde ønsket.
Jeg skal på ingen måte påberope meg å være ekspert på stedsnavn, og hvis jeg ikke husker helt feil, var det med nød og neppe jeg fikk godkjent logikkdelen av ex. phil på universitetet for snart 25 år siden, men hvis man skal forfølge vedtakets logikk, burde i og for seg mange stedsnavn omskrives.
Folk fra Jøvik som vil ta seg en tur til byen, måtte da kjøre fra Jøvik-A, forbi Lakselvbukt-A, via Laksvatn-ET og Kantornes-ET, gjennom Ramfjord-EN, passere Berg-ET før man parkerte på Tromsø-A. Ja, for Tromsø er vel egentlig en fordansket skriftliggjøring av Tromsøy – som i bestemt form må bli Tromsøya?
Ingen skal si at stedsnavnsbyråkratene ikke tenker gjennom vedtakene sine, det ble nemlig vurdert om det kunne gjøres unntak på grunnlag av langvarige, skriftlige tradisjoner. Men siden postkontoret Jøvik ikke har så lang historie, kunne heller ikke dette vektlegges. At utviklingslaget og de lokale stemmene var entydige på at bygda heter Jøvik, spilte øyensynlig mindre rolle.
Så, hva har det å si at et snes ullsfjordinger fra nå av bor i Jøvika, i stedet for Jøvik? I det store bildet betyr det selvfølgelig ingenting. Om de velger å omtale bygda si med eller uten «a» kan ingen statlig etat gjøre noe med, og etter noen år har man sikkert glemt hele greia.
Men for dem som husker «Supperådet» og lurer på om det virkelig er nødvendig med denne enorme statlige glupskhet etter å legge seg opp i selv det minste aspekt av menneskers hverdagsliv, kan dette lille kammerspillet fra Klagenemnda for stedsnavnssaker tjene som advarsel både om svekkelse av lokaldemokratiet og en påminnelse om behovet for å frigjøre midler ved å fjerne offentlige oppgaver som ikke kommer folket til gode.
Det er klart at «nå’n jävla ordning ska’ det va», som svenskene sier, men det må være mulig for selv den mest ubøyelige skriftspråkdiktator å stoppe opp, lukte litt på blomstene og stille noen kontrollspørsmål:
Er det noen vektige grunner til at ikke stedsnavn kan vedtas lokalt? Skaper det vanskeligheter for det offentlige om et stedsnavn skrives med eller uten bestemt form? Vil det ønskede navnet være støtende eller upassende i offentligheten?
Er svaret nei på alle tre, tenker jeg at Kartverket rett og slett kan unnlate å klage på kommunale stedsnavnsvedtak. I den grad det fortsatt skulle komme klager til Språkrådets nemnd, kunne nemndas medlemmer bestemme seg for å legge avgjørende vekt på befolkningens ønsker. Kanskje de seks ansatte rådgiverne i Språkrådets seksjon for språkrøkt fikk frigjort tid til å sysle med mer presserende oppgaver?
Så kunne folk i Jøvik få bygdenavnet sitt tilbake.