Når både Nettavisen, Finansavisen, Aftenposten, Dagens Næringsliv og de andre dyra i hovedstadsskogen brer om seg med nedlatende karakteristikker, og attpåtil uttrykker bekymring på vegne av oss som bor her oppe, er det all grunn til å le overbærende. Om ikke annet handler det iallfall om en sårt tiltrengt, nasjonal debatt om et større prosjekt i Nord-Norge. Vi får glede oss over landsdelens fem minutter i offentligheten.

DN nøyer seg med å kalle det hele hult valgflesk. Finansavisens Trygve Hegnar, derimot, drar analogier til Sirkus Arnardo og kaller det både galskap (flere ganger) og crazy (én gang), samt «en gigantisk spøk å surre med». Han er i tillegg veldig bekymret på vegne av miljøet, så man kan nesten se ham high-five Blekkulf og gi ham en koronasafe klem. «Bare glem Nord-Norgebanen!», ber han oss i tillegg om å huske.

«Å ta til orde for ny jernbane i nord kan knapt kalles annet enn populisme», skriver Aftenposten hånlig på lederplass, og later til å ha glemt overskriften på samme tekst, der de også kaller det «verdens dyreste turistattraksjon», som de syrlig og spydig hevder at stort sett må oppleves fra innsiden av en tunnel. Ingen humor morer mer enn den ufrivillige og utilsiktede.

Sist Aftenposten laget en gladsak om jernbane i nord var i februar 1962, da toget først kom frem til Bodø, det som fortsatt er endestasjonen på Nordlandsbanen. «Første tog til Bodø - neger var med», var den sprudlende vinklingen deres. Det var for øvrig i de tider der «Bill.mrk. ikke nordlending/nordlending uønsket» var en fast gjenganger i den gamle tantas boligannonser.

Gunnar Stavrum, sjefredaktør i Nettavisen, har også spent buen hardt og kaller Nord-Norgebanen både «grovt bedrageri» og «et kinderegg av galskap». Han vil heller bruke pengene på eldreomsorg. Man kunne se ham for seg mens han løftet en stokk med ene hånden og hevet en knyttet neve med den andre, og brølte «mens gamle går for lut og kaldt vann, skal vi bruke milliarder på tog i Nord-Norge»! I et sjeldent anslag av empati for urbefolkningen her i nord uttrykker han også bekymring for dem, samt naturen og miljøet som sådan.

Vi vet åpenbart ikke vårt eget beste, her oppe i gokk, vi som i all vår naive enfoldighet fortsatt synes ideen om å legge jernbane videre nordover fra Fauske, er en god idé. Vi og et bredt flertall i landets nasjonalforsamling. Demokrati er sannelig irriterende greier, når ikke flertallet er enig med en selv.

I togbyene Bodø og Narvik er de heller ikke videre begeistret for ideen. Ledende krefter i Narvik ser dobbelt i sin vrede og ønsker heller et dobbeltspor til Kiruna, som om dette trenger å være en enten/eller-debatt. I den andre Nordland-bastionen, Bodø, ønsker de ikke å bli en liten avstikker fra Fauske og bli forbigått på perrongen.

De er også bekymret for kostnader, miljø og urbefolkning, og unnlater samtidig å nevne at de gladelig vil bruke fem milliarder på å flytte sin egen flyplass 900 meter. Det viktigste er åpenbart uansett at Tromsø ikke må bindes sammen med skinner til resten av landet.

Det handler – selvsagt – om penger. Og det må – selvsagt – utredes. Klart det må utredes, noe det også har vært et utall ganger, helt siden nazistenes idé om det de kalte «Die Polareisenbahn» strandet noen glade vårdager i 1945. Heldigvis, må en tilføye, men det er iallfall ikke mangelen på utredninger som er problemet. Og, for all del, peis på med flere utredninger. Nå er det attpåtil flertall på Stortinget for det.

Det fascinerende med omkvedet om at det må utredes, er at motstanderne allerede har konkludert negativt, altså at de ikke vil ha den hersens jernbanen nordover, før de nye utredningene er skrevet. Vår samferdselsminister, Knut Arild Hareide (KrF), er en av disse. «Uansvarlig og urealistisk», kaller han prosjektet, og snakker videre til dem som er for, som om de er tilbakestående barn: «Med mindre de setter av penger, har et slikt vedtak null verdi», som om noen i hele verden tror at dette er et prosjekt som ikke skal koste penger.

Penger, ja. 120 milliarder er selvsagt mye penger. Det koster å bygge landet. Akkurat som den regjeringsvelsignede motorveien mellom Asker og Bærum – på hele 17 kilometer, ikke mil, kommer til å lande på 60 milliarder. Eller den spinnville marslandingen det er å gjøre strekningen Trondheim – Kristiansand fergefri, som (foreløpig) vil lande på 350 milliarder. Det er jo penger, det også. Og det høres ikke så mye ut heller, om du bare sier det fort. Halvannen milliard alene er allerede brukt på byråkratisk papirarbeid til prosjektet. Så det er jo åpenbart penger der nede, et sted.

Hareide vifter også en advarende pekefinger om at Nord-Norgebanen ikke vil skje, om de ikke prioriterer annerledes. «Skal det bli penger til dette, må noe annet vike», skrev han snurt i en SMS til VG, som om han fortsatt snakker til eksepsjonelt trege barn. Men, klart, politikk handler jo om prioriteringer. Eller feilprioriteringer, om man vil.

Det høres saktens ut som om dette toget er noe kun nordlendinger skal ha. Et slags dritdyrt leketog for å styrke den nordnorske selvfølelsen, at hele prosjektet skal finansieres og fullføres som en samferdselsalmisse, en kompensasjon for all tort og svie, armod og tidligere utestengelse av nordnorske lag fra toppdivisjonen i fotball.

Utgangspunktet som vi uansvarlige, naive og virkelighetsfjerne nordboere (med et flertall i Stortinget bak oss) har, er uansett ikke at vi bare vil ha tog til nord, nærmest som et raust almisse fra Det Rike Sør, men at dere også vil ha tog fra oss. Dere har bare ikke skjønt deres eget beste, samt at et tog kan gå to veier.

Snu det heller litt på hodet, og tenk at det er nasjonen som trenger det, at dette ikke er en forlengelse av ihjeltygde «Nordnorsk julesalme», der vi står med hua i handa og tigger på ei frossen og karrig jord og ber ydmykt om å få litt kake. Det er ikke noen fjern månelanding vi krever, men et nasjonalt samferdselsløft, der skinner går langs bakken og binder nasjonen sammen med sviller og metall.

Fordi vi har noe å tilby resten av verden, i form av fisk fra både fiskeriene og havbruk, og fordi vi er lei av å kjøre på de kronglete hovedveiene med livet som innsats, i en rulett der fullastede semitrailere med varer sveiper over begge kjørefeltene og tar liv. At fylkesveiene ser ut som bombede potetåkre er ikke noe argument mot. De må selvsagt også utbedres.

Statsminister Erna Solberg mener, som kjent, at vi må slutte å være så gammeldagse her oppe, at vi heller burde vente i tjue år til, når ny teknologi kommer og redder oss ut av armoden, ved hjelp av førerløse trailere som skal ta over frakten av mat og varer i nord, som i en James Bond-film.

Er så dette en symbolsak? Visst faen er det en symbolsak. De bygger tog i hele Europa nå. Og i Asia og USA. Finland og Sverige bygger tog, også i grisgrendte strøk, og de har sågar ambisjoner på våre vegne om å binde oss sammen. De bygger for fremtiden, og vi vil være med.

Hvis nye og svimlende dyre motorveier, utbygging av flyplasser, bygging av tunneler og eliminering av ferger langs kysten er gode, miljøansvarlige og økonomisk fornuftige tiltak, slenger jeg et tog i potten og høyner. Det er på høy tid nå.