Det er vondt å være vitne til den unyanserte debatten i abortsaken etter SVs landsmøte. Diskusjonen om abort er ofte polarisert og bærer preg av en svart/hvitt-holdning, der meningsytrere som regel hevder at de eier hele den moralske sannheten i saken. Vårt vedtak om abort fra landsmøtet har fått hard medfart av mange, men intensjonene i vedtaket er ikke så kontroversielle som det kan synes ved første øyekast.
Derfor vil jeg med dette innlegget understreke hva vi faktisk har vedtatt. Sånn at folk får en mulighet til å se hva vi mener, og ikke baserer hele sitt inntrykk av klikkvennlige overskrifter og illsinte motstandere som får det til å fremstå som om SV nærmest ønsker fri abort så langt ut i svangerskapet som mulig.
Det er noen viktige premisser i denne debatten som må settes. 1. Ingen tar abort på gøy. 2. Senabort er en ekstrem tøff situasjon for de som havner i den, og ingen velger å vente så lenge som mulig fordi det er lov. 3. Ingen abortlov blir å gjøre det populært å ta abort.
Abortloven balanserer to hensyn, kvinners rett til å bestemme over egen kropp og fosterets rett til liv. For mange er det en vanskelig etisk debatt, men vi må aldri glemme at det er de som står i situasjonen selv som har det aller vanskeligst. Jeg kommer aldri til å gå inn i en diskusjon der premisset for debatten er at man ved å ta abort er med på sortering av mennesker. Det er ingen som ønsker å sortere bort barn i dette samfunnet. Og jeg har stor tiltro på at kvinner selv klarer å ta valget som er riktig for akkurat dem i den livssituasjonen de befinner seg i.
I dag tas det abort etter uke 12 og frem til det som er yttergrensa i dagens lov, som er uke 22. SV sitt vedtak på landsmøtet endrer ikke på dette. I dagens lov er det sånn at gravide kvinner som skal ta abort etter uke 12 må møte en abortnemnd som avgjør om abort kan innvilges. Vi ønsker å endre på hvem som skal bestemme om abort skal gjennomføres mellom uke 12-22; kvinnene selv eller abortnemnda.
Det er ingen som velger senabort uten veldig gode grunner, og å ta en slik avgjørelse mellom uke 12-22 i et svangerskap er særlig traumatiserende for de det gjelder. Vedtaket vårt og intensjonen bak politikken vår er å ta vare på kvinner som dessverre er i en situasjon der abort er en realitet.
Når kvinner tar abort mellom uke 12-22 handler det oftest om helt spesielle omstendigheter, eksempelvis alvorlig sykdom hos fosteret eller hos kvinnen selv. Erfaringer fra andre land med mer liberal abortlov enn Norge, viser at det ikke er flere senaborter der kvinner selv får ta valget. Det er altså ingen sammenheng mellom regelverket og antall aborter, noe som viser at valget tas på et helt annet grunnlag enn hva slags lovverk som finnes.
Å fjerne abortnemndene er en viktig sak. Mange som tar senaborter forteller at de opplevde møtet med nemnda som en tilleggsbelastning i en allerede vanskelig situasjon. Opplevelsen av skam er for mange stor nok i det man tar valget om å fjerne et foster fra magen, og den negative opplevelsen forsterkes ved å måtte møte ei nemnd som skal ta avgjørelsen på vegne av dem. SV ønsker at dette skal erstattes med frivillig rett til rådgivning.
I den svært polariserende debatten om abort blir det gitt et inntrykk av at SV nærmest er for abortering av barn som om ikke det betyr noe. Vårt vedtak handler utelukkende om å avskaffe abortnemndene og sikre retten til selvbestemt abort. Vi endrer ikke yttergrensen, den står slik som i loven i dag. Kvinnen skal selv avgjøre om abort skal gjennomføres, og vi vil ha lovfestet rettigheten i helselovgivningen. Denne rådgivningen skal gis fra en tjeneste med medisinsk og psykologisk kompetanse, og tjenesten skal ha særlig fokus på kvinnene som gjennomgår senabort. Kvinner i hele landet skal sikres lik rett til tilgang på en sånn tjeneste og denne skal være frivillig.
Sorgen til de som gjennomgår senabort er ofte den samme som de som mister barn spontant i graviditeten. I tillegg må disse leve med at samfunnet prøver å påføre dem skam og stille spørsmål rundt om man hadde gode nok grunner til å ta valget. Med vårt vedtak viser vi tillit til de som har barnet i magen, og ønsker å gi hjelp i stedet for mer belastning.
Jeg er glad for vedtaket vi gjorde i helga. Jeg tror det kan hjelpe mange i en allerede tøff situasjon. Videre i ordskiftet håper jeg vi klarer å huske på at de aller fleste senaborter er svært ønskede graviditeter som avsluttes i stor sorg, og at vi ved å holde en saklig tone kan fremme kunnskap og klokskap foran fordømmelse.