Debatt:

Tilliten som forsvant

FISKERIPOLITIKK: Innleggsforfatterne mener kystsamfunnene må få en stemme i kystpolitikken.   Foto: Ronny Trælvik

meninger

Senterpartiet går kraftig fram i hele Distrikts-Norge og har overtatt Arbeiderpartiets rolle som det ledende partiet i Nord-Norge. Det er en trend som har vært synlig lenge. Driveren bak denne velgerovergangen er uten tvil sentraliseringspolitikken de siste 20 årene. Fiskeripolitikken har vært medvirkende til den massive avfolkningen av kystkommunene. Trenden har akselerert både under den siste Ap ledede regjeringen og videreført og forsterket av de senere Høyre-ledede regjeringer.

Vi har i forskjellige roller over flere tiår vært aktive i å formidle kunnskaper om hvordan fiskeripolitikken praktiseres stikk i strid med intensjonene i fiskerilovgivningens mål om å bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. På dugnadsbasis -både gjennom Kystens Tankesmie og som aktive medlemmer i Arbeiderpartiet i Tromsø, har vi påpekt de uheldige konsekvensene som fordeling av konsesjoner og fiskekvoter har hatt for kystutviklingen.

Våre beskrivelser om kvotesystemets negative virkninger for kystbosettingen, er i stor grad bekreftet av Riksrevisjonens undersøkelser. Stortingets har med basis i Riksrevisjonens rapport enstemmig bedt Regjeringen legge fram tiltak som ivaretar formålet med havressursloven.

Responsen på folkeopplysningsarbeidet gjennom Kystens Tankesmie har vært positiv i opinionen generelt, både i og utenfor Arbeiderpartiet og helt inn i Stortinget. Vi har også fremmet en lang rette konkrete fiskeripolitiske forslag for å rette opp politikken. Både Arbeiderpartiet i Troms og Tromsø har i stor grad vært lydhøre og har innarbeidet gode tiltak i sine programmer. Men der stopper det! Selv om partiets fiskeripolitiske talskvinne Cecilie Myrset kommer fra Tromsø, er det lite eller ingen tegn til at innspillene om kvotepolitikken betydning for å styrke kystsamfunnene har kommet inn i partiets valgprogram for 2021–25.

Derimot står det i programmet at «Kvotefordelingen mellom trålere og andre fartøygrupper skal ligge fast!» Her er ingen forslag om å bringe de leveringspliktige kvotene tilbake til de fiskeridistriktene de hører hjemme – bare et uforpliktet utsagnet om å «bidra til at mest mulig fisk kan bearbeides i Norge, og «sikre foredlingsindustrien stabil tilgang på råstoff hele året», uten noen anvisning om hvordan det skal skje. Glemt er kravene fra Finnmark Ap og Ingalill Olsen om at kvotene skal legges igjen på kaia om leveringsplikten ikke oppfylles. Markedskreftene skal heller styre!

Her står det ikke noe om å øke verdiskapingen og arbeid av fisken på kysten – bare «for samlet verdiskaping i Norge» – som like godt kan bety å overføre alle kvotene til fabrikkskip uten annen kontakt med kystsamfunnene utenom omlastingsterminalene.

Her står det ikke noe om hvordan strukturpolitikken overfor fiskeflåten skal fremme arbeidsplasser og bosetting på kysten – bare å «sørge for en kontrollert strukturering i tråd med behovet for økt inntekt».

Vi får legge til at også innspillet fra Tromsø Ap om at veksten i oppdrettsnæringen bør skje i lukkede anlegg også er gravlagt i programmet – som i stedet vil «Legge til rette for en forutsigbar, kontrollert og bærekraftig vekst i havbruksnæringen»

Fiskeripolitikken styres av staten hvor lokalpolitikerne har liten innflytelse. I det sentrale Arbeiderparti ser vi at fiskeripolitikken i stor grad utformes i et mindre nettverk bestående av toppolitikere i partiet, i de store selskapene og redernes interesseorganisasjoner med støtte og tilretteleggere i byråkratiet og godt betalte oppdragsforskere. Lønnsomheten til aksjonærer og stadig færre redere og fiskere er det som er viktigst.

I dette spillet har ikke kystsamfunnene noen stemme. Dette har igjen inspirert forskjellige folkelige kystaksjoner – særlig gjennom sosiale medier for å bringe kvotene tilbake til kystsamfunnene. Men Aps ledere hører ikke på det øret. Selv Aps politikere fra Finnmark som eksisterer på grunn av fisken utenfor deres stuedør, synes satt sjakkmatt.

Av de politiske partiene er det i all hovedsak Sp, SV og Rødt som har tatt opp støtter tilbakeføring av kvoter til kystsamfunnene. Fra vår side har vi opplevd meget sterk interesse fra Sp, som aktivt har etterspurt og brukt den kunnskapen Kystens tankesmie har formidlet til utviklingen av egen fiskeripolitikk. I Finnmark har dette – sammen andre saker – bidratt til at partiet er det størst med en oppslutning på hele 35,9 prosent på siste meningsmåling.

Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talskvinne Cecilie Myrseth forsøker i retorikken å møte det politiske kystopprøret. Men med et program som kan bety hva som helst sett i lys av praktiseringen av de tidligere programmene, er dessverre tilliten til hennes retorikk smuldret hen. Da hjelper det heller ikke å kompensere med en utredning om jernbane fra Fauske til Tromsø som har liten eller ingen betydning for kystdistrikter som mister fiskekvoter og tilbys elendige fylkesveier de er avhengige av for å få fisken raskt til markedene.

Vi er i ferd nå gi opp Arbeiderpartiet som en politisk kraft i fiskeri- og kystpolitikken. Men et sterkt Sp og SV i en rødgrønn regjering med støtte fra Rødt og andre fornuftige folk, kan bringe Arbeiderpartiet tilbake til en kystpolitikk som kan trygge arbeid og bosetting. Det er en slik sosialdemokratisk politikk partiet har vært tuftet på helt fra Alfred Eriksen første gang ble innvalgt på Stortinget som eneste representant fra Troms. Partiet er imidlertid nå så svekket i nord at utsiktene er igjen kun å få innvalgt én stortingsrepresentant fra Troms og én fra Finnmark på tinget i 2021.