Det bør være kjent for de fleste i Norge at Nord-Norge har en hel del andre utfordringer enn resten av Norge. I de arktiske nordområder har vi i alle år måtte sloss over lang tid for å få etablert tilbud, som vi så møysommelig har bygget opp til et høyt faglig nivå.

Etableringen av UiT – Norges arktiske universitet var en lang kamp. Ideen ble første gang lansert i 1918, Stortinget vedtok opprettelsen i 1968 og Kong Olav foretok den offisielle åpningen i 1972. Medisinutdanningen er en av de viktigste bærebjelkene for den faglige utviklingen og oppbyggingen som siden har funnet sted ved verdens nordligste universitet – Norges arktiske universitet.

Ting tar som kjent tid, og siden den gang har man blant annet fått etablert jusstudiet i 1987 og psykologistudiet i 1991. Nå står alle disse tre faglig viktige profesjonsstudiene under alvorlig press fra dagens Høyre-regjering, noe som er svært alvorlig for den nordlige landsdelen. I dag er verdien av etableringen anerkjent som det viktigste bidraget for økt kompetanse og utviklingskraft i hele Nord-Norge.

Det er forståelig å sitte andre steder i landet og ønske seg utvikling og nye studier, fordi det er en konkurranse om studenter og da må man utvikle hele det faglige spekter ved et universitet. Det vet vi selv godt, fra de siste 50 års møysommelige oppbygging av et faglig sterkt breddeuniversitet, Norges arktiske universitet. Men det er samtidig av svært stor betydning at regjering og Storting er seg bevisst på hvor vanskelig det er å bygge opp og beholde internasjonalt sterke faglige miljøer i den arktiske delen av Norge. Og hvor raskt det kan rives ned, noe man nå står i fare for å gjøre.

Norge er et geografisk stort område, men vi har bare 5,5 millioner innbyggere her. Det er derfor svært viktig å samle ressurser og konsentrere medisinerutdanningen om fire steder i Norge. Det har gitt Norge gode resultater, og det er et farlig spill å legge til rette for å ødelegge disse faglige miljøene ved å tillate for eksempel oppstart av medisinutdanning i Stavanger.

Rektor ved Norges arktiske universitet, Anne Husebekk, skriver selv i et leserinnlegg at det er en direkte trussel mot medisinutdanningen i Nord-Norge. Når politikere som stortingsrepresentant fra Nordland, Hanne Dyveke Søttar (Frp), og vararepresentant til Stortinget fra Rogaland,Atle Simonsen (Frp), går ut og sier at dette ikke er sant, så blir det bare direkte trist. Og usant. Fordi vi vet her i nord at alle våre fagmiljøer står i en daglig kamp for å beholde sterke fagfolk og fagmiljø, ikke minst innen medisin på Universitetssykehuset Nord-Norge.

Det er derfor overveiende sannsynlig at opprettelse av et nytt medisinstudium i Stavanger vil måtte drive kannibalisme på dagens allerede eksisterende fagfolk for å skaffe seg nødvendig kompetanse for å bygge opp en nye medisinutdanning. Det er faktisk elementær logikk.

Politikere har som oppgave å sloss for sine lokale og regionale miljø, som Simonsen og Søttar beviser. Sånn er det, og sånn har det alltid vært. Men det må gå en grense når politikere utelukkende skal vokse gjennom kannibalisme, og ved å ta fra naboen det naboen har brukt mange tiår på å bygge opp. Vi i den nordlige delen av Norge vet dette så altfor godt, for vi føler på det hele tiden. Vi står hele tiden i evige kamper mot noen som skal plukke fra hverandre det vi har bygget møysommelig opp over år.

Mitt klokkeklare råd til både Storting, regjering, Hanne Dyveke Søttar og Atle Simonsen er å la de medisinske utdanningsmiljøene i Norge bestå, la de vokse seg internasjonalt sterke, og la politikere heller bruke sine krefter på å sloss for å få etableringer av alle de nye oppgavene som stadig vokser fram i et samfunn.

Avslutningsvis vil jeg si til regjeringen og Stortinget – hvis dere vil utvide antallet studieplasser innen medisin så er det bare å bevilge mer penger til de fire eksisterende medisinstudiene. Så enkelt er det egentlig å løse det problemet. Løsningen er ikke å raide dagens fire medisinstudier!