Høye krav til egenkapital er den viktigste grunnen til at nyutdannet ungdom med fast jobb og god inntekt nektes å låne penger til å kjøpe bolig. I seg selv er det selvsagt ikke urimelig at bankene krever sikkerhet for sine utlån. Det er praksisen som er urettferdig – og som straffer førstegangsetablerere så hardt.

En 25-åring som ønsker å kjøpe seg en leilighet i et borettslag, må ikke bare stable på beina egenkapital eller annen sikkerhet for å låne penger til innskuddet. Han eller hun må også skaffe sikkerhet for fellesgjelda til det borettslaget leiligheten er en del av. Dette er naturligvis urimelig, så lenge fellesgjelda fra før av er sikret av borettslaget selv.

Det er rett og slett uforståelig at ikke myndighetene har endret på dette kravet, og dermed fremstår med større omsorg for bankene som får dobbel sikring for å utføre sitt samfunnsoppdrag, enn for ungdom som står i fare for å bli stengt ute fra boligmarkedet.

De tøffe kravene til egenkapital har sin historiske årsak. På begynnelsen av 2000-tallet var både boligmarked og boligpriser i en eventyrlig vekst. Det ble bygget en stor mengde frittstående borettslag, der leilighetene ble solgt med lave innskudd – for å få ytterligere fart på salget – og der fellesgjelda for mange av kjøperne kom som en ubehagelig overraskelse, fordi denne bare ble opplyst i salgsannonsene med «liten skrift».

I noen tilfeller utgjorde fellesgjelda så mye som 90 prosent av totalgjelda, og konsekvensene ble fatale. Flere borettslag gikk konkurs i denne perioden.

Behovet for ansvarliggjøring og opprydding var åpenbart til stede, og dette ble da også gjort. Kravene til egenkapital for kjøpere ble skjerpet. Sikringsordningene i borettslagene ble styrket og inndriving og oppfølging av felleskostnadene i borettslagene ble profesjonalisert. I dag er det rett og slett uvanlig at fellesgjelda i et borettslag utgjør så mye som 50 prosent av totalgjelda for hver enkelt leilighet. De fleste har fått erfare at behovet for å «stramme skruen» ikke er like sterkt i dag som tilfellet var rett etter finanskrisen, da de fleste måtte demonstrere evne til disiplin.

Men kravene til egenkapital som møter unge boligsøkende, har likevel ikke endret seg. Disse kravene er like høye i dag som de var midt under oppryddingen. Når alle andre har fått sikret seg sitt, myndigheter, banker, utbyggere og selgere, sitter ungdom i boligkø med de dårligste kortene i kortstokken, og opplever at terskelen for å komme inn i boligmarkedet i dag er høyere enn den noen gang har vært. De straffes for feil de ikke selv har gjort, men som ble gjort av selgere og kjøpere for nesten 20 år siden.

Urettferdigheten er selvsagt et problem for de ungdommene det gjelder, men det er også et problem for oss som samfunn, og de byene som mister ungdom som en konsekvens av at vi ikke kan tilby et attraktivt arbeidsmarked og boligmarkedet.

Utfordringene i boligmarkedet er mange. Hvordan ungdom skal reise egenkapital for å få boliglån er bare ett av disse, og blant disse igjen er det kanskje ikke så mange som konkret blir stoppet av at kravene til egenkapital eller sikkerhet også skal gjelde for fellesgjelda.

På den annen side er det lett for de fleste av oss godt voksne å sette oss inn i en situasjon der vi kanskje skal kunne være i stand til å stille som kausjonist med 450.000 kroner for ei datter på vei til å få realisert boligdrømmen, men som neppe klarer å gjøre det samme for yngstesønnen i tillegg.

Når utfordringene i boligmarkedet er mange og kompliserte, er det desto viktigere å løse det som er enkelt å løse. Å justere kravene til egenkapital bør kunne gjøres med et pennestrøk. Å fjerne kravet om dobbel sikkerhet til et boliglån, er absolutt ikke uansvarlig.