«Nei til EU» er en anakronisme

«Bare det at siste folkeavstemning om saken nå har feiret 25-årsjubileum er en liten begivenhet i seg selv.»

NEI TIL EU: Det er 25 år siden det var folkemøte og fakkeltog i Oslo med 25.000 deltakere som ikke ville at Norge skulle bli medlem i EU.  Foto: Rune Petter Ness

meninger

En anakronisme betyr at noe forekommer i en tid det ikke kunne/skulle ha vært. Slik er organisasjonen Nei til EU i dag.

Å ja, jeg vet at det er bortimot livsfarlig å mene noe annet enn det et solid folkeflertall her nord mente om dette i forrige folkeavstemning, som var så langt tilbake som i -94. Bare det at siste folkeavstemning om saken nå har feiret 25-årsjubileum er en liten begivenhet i seg selv.

Jeg kan ikke huske at dette ble feiret som det store jubileet det faktisk er. Det ville da ha satt i gang en politisk debatt, men det var vel nettopp det man ikke ønsket. Da ble heller et brennhett politisk spørsmål plassert på sidelinja med koronapigger, som gir berøringsangst for aktive politikere. For det er bortimot politisk selvmord for enkelte å berøre dette temaet nå, ettersom Senterpartiet er så stort for tiden. Enda det er en meget god grunn til å ta opp igjen dette temaet, spesielt for politiske mennesker.

I dag lever organisasjonen på et vis et halvliv. Vegeterende og holdt i en slags beredskap, i tilfelle noen på venstresiden i fremtiden skulle uttale seg om EU i positive ordlag. Man nøyde seg ikke med å vinne i folkeavstemninga, man organiserte også seieren for at den skulle opprettholdes til all uoverskuelig framtid.

Og hva er nå det? Hva er all fremtid? Hvor fordummende kan det være å mene slikt i en verden som forandrer seg hver eneste dag? Nå må man nesten henfalle til gamle politiske utsagn hentet fra selve EU-debatten tilbake i -94. Da snakker vi om dyret i åpenbaringen som noen iherdige motstandere da mente passet utrolig godt på dette medlemskapet. Bibelen, og de religiøse skriftene er nyttige instrumenter for dem som vil bruke dem for å gagne sin sak i en politisk debatt. Bare at det mener islamistene også når det gjelder koranen.

Stiller man politikere på den «såkalte» venstresiden dette spørsmålet, glir de glatt unna. Man vet godt hvor de farlige piggene står og føler på berøringsangsten. Man vet også at dersom en sier noe fordelaktig om EU, drepes man av den hvilende hornminen som Nei til EU nå har blitt. Da rykker man ut fra organisasjonens lille hovedkontor og halshogger denne upålitelige politikeren med en gammel folkeavstemning som våpen. En 27 år gammel folkeavstemning i en verden av konstant forandring.

Hva er det så med EU som er så fantastisk? Vi vet at britene har forlatt organisasjonen uten at Nei til EU har vært ute og jublet overvettes mye for det. Det kommer vel av at vi vet at ungdom og venstreorienterte på øyene ute i kanalen stemte mot å forlate EU, og at skottene nå vil reise opprørsfanen mot den engelske dominansen som det gamle gubbeveldet i Sør- og Midt-England sørget for.

De tydeligste fanebærerne i kampen for å forlate EU var folk fra ytre høyre som Nigel Farage og Boris Johnson. Med unntak for Frp, som sier de er motstandere av medlemskap, ligger pussig nok motstanden til venstre i det politiske landskapet.

I vårt eget land er det miljøbevegelsen som nå reiser debatten om vår tilknytning til organisasjonen EU. De vil inn og ha en stemme for forandring og en bedre miljøpolitikk for Norge. De forstår slett ikke det særnorske standpunktet om å holde seg utenfor alle steder hvor det kan ligge en viss innflytelse. Vi vil inn i Sikkerhetsrådet, men ikke til EU som vi allerede er en slags del av.

I dag er også EU selve bolverket for sivilisasjon. Skeptisk til det som skjer i Ungarn og delvis i Polen. EU truer med å lempe ut de som ikke vil underordne seg den tredelte styringa av landene. Begge landene har vist vilje til å sette politikere inn i de rollene de juridiske fagmiljøene skal ha. Skal du bli med i EU må du også avskaffe dødsstraff og innrette deg på et ansvarlig politisk vis med begrensninger på låneopptak og vice versa. Rene røverstater er bannlyst i de politiske miljøene i organisasjonen. Tydeligst er det at Storbritannia nå er ute av EU etter å ha klaget på polske gjestearbeidere i årtier. I praksis er det nettopp arbeidere fra utlandet som drevet Storbritannia i årtier.

Byråkratisk, ja vel. Hva er ikke-byråkratisk? EU vil alltid ha store utfordringer. I dag er innbyggertallet deres rundt 450 millioner og utfordringene står i kø på alle måter. På noen områder går integrasjonen mellom stater fort og på andre for sakte. Motstandere klager alltid på noe.

Kravet nå er at EU må ha en egen finanspolitikk for å være et troverdig alternativ til nasjonalstatene utafor EU. Dersom EU hadde oppnådd å etablere en finanspolitikk med en suveren statsbank i sin midte, som bestemte grunntonen i alles økonomi, ville EU ikke lenger være et samarbeid, men selv en nasjon.

Altså ikke lenger en samling nasjoner rundt et fritt marked. Europas gamle stater er eldre enn mye annet her på jorden. Femti nasjoner som ofte er hundrevis av år gamle trenger masse tid for å områ seg til hverandre. Det går ikke fort. Det skal det heller ikke gjøre. Av respekt for landene selv.

Og hva med balansen? Når Britene nå er ute. Hva med å gruse Nei til EU også og slippe tankene fri?