Det fortsatt ganske vanlig å ønske seg barn her til lands. Til og med statsministeren gjør det, selv om hun ikke tenker å involvere seg direkte. Men i motsetning til Erna er det ingen som stresser med saken. Alderen på førstegangsfødende går stadig opp, dagens mødre handler bleier og rynkekrem i samme slengen.
Utviklingen har gått veldig fort. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 60-tallet før snittalderen var rett i overkant av 20 år. Nå er den nesten 30, og stiger raskt. Oslomødrene leder an, her er folk i snitt nesten 32 før første barn ser dagens lys. I Finnmark er handlekraften fortsatt intakt, nybakte mødre har en snittalder på 27. Jeg lar det være opp til leseren å avgjøre om det er Oslo eller Finnmark som ligger på topp i denne statistikken.
Jeg skal prøve å unngå å bli for personlig i en tekst der det handler om noe så intimt som å lage barn, men drister meg likevel til å røpe at mitt første barn ikke var av den planlagte sorten. Både mor og jeg var akkurat fylt 25, og fortsatt under utdannelse. Men barn var barn, vi var gift og bodde greit i en sokkelleilighet i Tromsø, det var ingen grunn til å ikke glede seg.
Det gikk greit, vi ble ferdig med utdanningen, tok til og med den lille med på ett års utenlandsstudier, og etter hvert ble det jobb og flere barn. Det er jo rart med det, det følger et slags ansvar med å ha fått ett barn – barnet må jo ha søsken, tenkte vi – og dermed var vi trebarnsforeldre før vi var 31. Det har gått fint med alle tre, de er voksne og gjør rede for seg selv. Foreldrene er skilt, men det er en annen historie.
Jeg er glad for at jeg ble pappa tidlig, selv om det var sent sammenlignet med mine egne foreldre. Det er kanskje først og fremst alle våkenettene, all påkledningen, avkledningen, all energien jeg hadde i 30-årsalderen, som gjorde at jeg kjente at jeg var glad det var over da jeg var 40. Men det var jo også noe med å gjøre det mens man kan.
For det er jo fortsatt slik at vi mennesker blir kjønnsmoden i relativt ung alder. De fleste 30-åringer har vært kjønnsmoden halve livet, og nærmer seg faktisk slutten av blomstringen. Jeg vil ikke si at det er et sjansespill å vente så lenge, men at risikoen øker for at det ikke er fullt så rett frem som man tenkte seg. Det er i hvert fall ikke bare å knipse med fingrene, så mye kan jeg si – ingen har noensinne blitt gravid av det. Håper ikke det var ny info.
Det rare er jo at ingenting av det jeg sier er nytt for folk. 32-åringer som vil ha flere barn vet utmerket godt at de har et trangt tidsvindu, at graviditetene og småbarnstiden helst må gå på skinner og at fars sædkvalitet var enda bedre for 15 år siden. De vet det blir travelt, til og med hektisk, og at det hele kunne vært mer lystbetont om det ikke ble sånn stress på slutten.
Likevel, altså: Fødende blir eldre og eldre, og får færre og færre barn. Det fins egentlig ikke så mange gode forklaringsmodeller på hvorfor vi er der. Ole Henrik Edland ved Folkehelseinstituttet peker på lengre utdannelse, og at folk gjerne vil ha alt i orden med jobb og hus og slikt. Men han peker også på at miljøet er en faktor – det vennene gjør.
Hva gjelder den første delen – den økonomiske – så er det nesten litt trist å tenke på at folk henger seg så opp i svangerskapsytelsene fra Nav at de setter selve livet på vent. Men når det likevel er slik, burde man kanskje sett litt på regelverket og vurdert å gi studenter samme ytelser som arbeidende, all den tid regelverket ser ut til å virke mot, ikke med, fødselskurvene.
Miljøfaktoren er det verre å vedta seg vekk fra. Dersom det er ukult å melde vennegjengen om graviditet som 25-åring, så er det ukult. Lite statsministeren eller andre forståsegpåere kan gjøre med det. Her er det mulig min generasjon foreldre har gjort en dårlig jobb, vi holder så lenge og så hardt i ungene våre at de ikke oppdager at de er blitt voksne før de er 30. Vi må slutte med det.
Jeg skal på ingen måte moralisere overfor den oppvoksende slekt, det er mange grunner til at folk ikke får barn tidlig, og slett ikke alle er frivillig barnløse. Men jeg må likevel bare nevne at det går helt fint å få barn mens man er ung, selv som student i en kjellerleilighet. Det er ikke verdens undergang, det er ikke karrierestopp, det er ikke farvel til utdanning. Det er, tvert imot, ganske ålreit.
Til slutt vil jeg legge til at dette på ingen som helst slags måte, overhodet ikke, handler om at jeg begynner å bli klar for å bli bestefar. Den klokka ringer ikke, det skjer hvis det skjer. Jeg har det faktisk litt motsatt; det er når jeg ser jevnaldrende kvinner telle barnebarn på Facebook, og omtale seg sjøl som «ho mor», at jeg begynner å søke etter motorsykkel på Finn.