Kulturdepartementet (KUD) la for ikke lenge siden fram museumsmeldingen «Tillit, ting og tid». Der skisseres det opp en rekke tiltak for å løfte vår felles kulturarv. Jeg vil begynne med å berømme KUD for satsingen Kunst i nord, der det blant annet satses på oppbevaring og utstilling av kunst ved Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø, Riddo Duottar Museat i Karasjok, og Saviomuseet i Kirkenes.
Ved alle de tre museene oppbevares det betydningsfulle samlinger som ikke er tilgjengelig for publikum grunnet mangel på magasinering, plass og for dårlige lokaler. Dette er en uholdbar situasjon som har vart over lang tid, som jeg er glad for at departementet endelig har merket seg.
Det som imidlertid må understrekes er at fasilitetene til de eksisterende museene må sikres før det etableres en ny filial av Nordnorsk Kunstmuseum i Bodø, eller at dette kjøres og finansieres parallelt. Behovene i de eksisterende museene har lenge vært prekære og de må komme først. Rekkefølgen av prioriteringene må gjenspeile ordene i navnet på museumsmeldingen; Tillit, ting og tid.
Dessverre er ikke utfordringer knyttet til fasilitetene bare noe man opplever ved Nordnorsk Kunstmuseum, RiddoDuottarMuseat og Saviomuseet. Vi ser i altfor mange tilfeller at museenes kulturhistoriske bygninger forfaller.
Bygningsmassen i nord er etnisk mangfoldig lik som folket, og våre museer har en rik blanding av kvenske, samiske og tradisjonelt norske bygninger og anlegg i sin portefølje. Tematisk overlapping er ikke et problem i vår langstrakte landsdel. Utfordringen er manglende ressurser til å ta vare på bygningene.
Museumsreformen må følges opp med ressurser til bygningshåndverkere og med et program for opprusting av de kulturhistoriske museumsbygningene. Dette er særlig viktig i nord, der mye ble brent under krigen.
Det er bra at meldingen både foreslår en særlig satsing for helhetlig ivaretakelse av bygningsarven og vil styrke det tverrfaglige samarbeidet med andre sektorer på tilskudds siden. Museene må også inkluderes som søkere i de eksisterende tilskuddsordningene til bygningsvern, som Riksantikvarens tilskudd til fredete bygninger og Kulturminnefondets tilskudd til bygninger som ikke er fredet. Her må departementene samarbeide og se at en vesentlig del av bygningsarven faktisk finnes på museene.
I museumsmeldinga trekkes det spesifikt fram flere side av vår mangfoldige kulturarv her i nord. Jeg setter pris på departementets engasjement når det gjelder gjennomføring Bååstede-prosjektet og tilbakeføring av samiske gjenstander fra utenlandske samlinger, men vil igjen minne om at også det forutsetter bidrag til fasiliteter for konservering, magasinering og formidling.
Også kystkulturen trekkes fram som eget satsingsområdet. Historien i nord handler i stor grad om samspill mellom kyst og innland, og dette gjenspeiles i museenes formidling og samlinger. Livet langs kysten er kulturhistorie som formidles av de fleste museene i nord. Satsingen på kystkultur må ikke bare gjelde store, nye utbyggingstiltak med tidsriktig wow-effekt.
Jeg vil avslutte med at meldingen har mange gode ambisjoner, men det kreves midler og tiltak for å realisere disse ambisjonene. Dette ble nevnt av flere under Stortingkomiteens høring. Det har over flere tiår vært jobbet med å få til bedre fasiliteter og magasiner både ved museene i Tromsø, Kirkenes og Karasjok. Jeg håper disse vil bli prioritert allerede i førstkommende statsbudsjett.