«Mandag kan du grille Bakke-Jensen om reaktordrevne fartøy», var overskriften i avisa Tromsø fredag 30. april.

Av spørsmålene jeg hadde sendt inn til folkemøtet var det bare ett som ble stilt til forsvarsministeren. Spørsmålet ble heller ikke stilt i sin helhet. Det gjorde det enkelt for forsvarsministeren å snakke seg vekk. Dette til tross for at jeg kunne henvise til faglitteraturen på feltet.

At en ikke våger å stille et eneste av spørsmålene slik de var ment, sier alt om hvor skjørt grunnlaget for flyttingen av ubåtene til Tønsnes er. Nå ber jeg avisa Tromsø om å publisere spørsmålene. Det er viktig at vi som er bekymret og opptatt av dette får lov å delta i debatten på en meningsfull måte.

Spørsmål til forsvarsminister Frank Bakke-Jensen:

Spørsmål én:

Angår: Ønsker redegjørelse for den økte militariseringen og det som kan regnes som den nye kalde krigen.

Kontekst: I en rapport fra Federation of American scientists som kom ut i februar i år hevdes det at det var militærindustriell lobbyisme som var ansvarlig for USAs myndigheters annonsering av at de vil investere minst 100 milliarder dollar for å ruste opp sitt atomvåpen arsenal. Professor William I. Robinson (forfatter av boken «Global Police State») sier at det som driver fram den nye kalde krigen er global kapitalisme. Økonomisk, så er systemet konfrontert med det som på teknisk språk kalles en overakkumuleringskrise, som betyr at den transnasjonale kapitalistklassen ikke finner nye måter å skaffe profitt. Derfor investeres det mer og mer penger i systemer for krig, konflikt, undertrykking og sosial kontroll for å skape profitt.

Kan forsvarsminister Frank Bakke-Jensen bekrefte eller avkrefte at det er militærindustrielle bedriftshensyn, lobbyisme, profittmotiv og overakkumulering av kapital i det globale systemet som presser på og danner bakteppet for den økte militariseringen i nord?

Spørsmål to:

Angår: Russland som trussel satt opp mot militariseringen.

I boken «The Return of Bipolarity in World Politics» av Øystein Tunsjø framgår det at hver enkelt av de store maktene i Europa, det vil si Tyskland, Frankrike, England og Italia, er økonomisk større enn Russland. Russland har en nominell BNP på størrelse med Spania.

I tillegg sies det at forsvarsmessig: «The defense spending of any dual combination of Germany, France, or Great Britain would be larger than Russia's. The combined conventional military forces of European NATO members are much larger than Russia's armed forces», s. 165-166.

Når styrkeforholdet mellom NATO og Russland er så uforholdsmessig kan en da med rimelighet påstå at Russland utgjør en alvorlig trussel? Er ikke den økte spenningen og militariseringen fra alliert side med på å framprovosere konflikt og større risiko for bruk av atomvåpen?

Spørsmål tre:

Angår: Ønsker begrunnelse for flytting til en sivil havn på Tønsnes.

Når AstraZeneca vaksinen ble satt på vent var myndighetene opptatt av om vaksinen gjør mer skade enn nytte for seg. Her var myndighetene opptatt av å vekte nytteverdien opp mot skadepotensialet. Her forstod myndighetene at noen få tilfeller av alvorlig blodpropp hos enkelte utgjorde et for stort skadepotensiale og vaksinen ble stoppet.

Atomubåtene som skal ligge ved Tønsnes har diplomatisk immunitet som betyr at sivilbefolkningen ikke får innsyn i om de er utstyrt med masseutryddelsesvåpen, for eksempel hydrogenbomber som potensielt kan ta livet av 10 millioner mennesker. I og med at en ikke får innsyn må en nesten gå ut ifra at slike våpen kan befinne seg om bord. Det er verdt å nevne i denne sammenhengen at 55 prosent av USAs atombomber befinner seg på USAs atomubåter.

Med den økte militariseringen og den nye kalde krigen som bakteppe, samt at Tromsø ikke har beredskap i tilfelle en ulykke skulle oppstå med atomubåtene, bør forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i likhet med vaksineeksemplet redegjøre for hvorfor nytteverdien til mannskapet går foran skadepotensialet for sivilbefolkningen. Videre kan en si at det er rasjonelt å tenke at en bør flytte slike militære framkomstmiddel så langt bort fra sivilbefolkningen som overhode mulig fordi de er et potensielle terrormål, og fordi risikoen for ulykker og krig er der. Dette er spesielt rasjonelt å tenke på grunn av den økte spenningen og militariseringen. Hvorfor en ønsker å gjøre det motsatte av det som er rasjonelt å tenke må forsvarsministeren kunne svare på.

Spørsmål fire:

Angår: informasjon til befolkningen.

Gjentatte ganger har det blitt framstilt i media som om sannsynligheten for uhell med radioaktivitet er lav i forbindelse med ubåtene. Undertegnede leste nylig boken «Command and Control – Nuclear weapons, the Damascus accident and the illusion of safety» av Eric Schlosser. Boken ga undertegnede et annet inntrykk av sannsynligheten for uhell. For eksempel er det dokumentert at det er flere uhell der hydrogenbomber har vært involvert. Det er mange eksempler i boken på dette. De har blant annet falt ut av bombefly og ulykker med bombefly som frakter hydrogenbomber har skjedd (for eksempel 31. januar 1958 i Marokko, 11. mars 1958 i Sør-Carolina, 21. januar 1968 på Grønland). Heldigvis har uhellene ikke utløst en fullskala hydrogenbombe-detonasjon.

Har forsvarsministeren tenkt å bidra til å gi befolkningen adekvat informasjon og kunnskap om hvor ofte ulykker inntreffer? Har det norske forsvaret tenkt å være åpne og gi befolkningen informasjon dersom ulykker inntreffer? Sistnevnte spørsmål stilles fordi det i Eric Schlossers bok framgår at militæret i USA, ved flere anledninger, har forsøkt skjule ulykker som har forekommet.