Turismen i nord. Den nye olja og ulv i fåreklær. Når det oppstår raske samfunnsendringer som inkluderer mye penger og oppmerksomhet, blir saken samtidig ekstremt ladet. Å snakke om naturområder som overbelastes og ødelegges av reiselivsnæringens manglende regulering, at hager, innmark og utmark forsøples og drites ned er som å hoppe i et minefelt. Reaksjonene er ofte rasende og indignerte. Selv om alle vet at bildet stemmer.
For er det noe en turistgründer frykter, er det at den voksende merkevaren skal pulveriseres av lite flatterende bilder. Som at brukt toalettpapir virvler foran kameralinsa og ødelegger motivet av midnattssola og Instagram-rushet av klikk. Forståelig nok.
Hovedproblemet er at turismebedriftene blir stående alene uten overordnet styring. Stat og kommune har åpnet for enorm reiselivsvirksomhet og det er ingen grunn til å betvile at bransjen som helhet legger ned hardt og seriøst arbeid. Men den kommunale organiseringen mangler, noen som tar tak i lokale utfordringer og regulerer hvor mange besøkende de ulike destinasjonene tåler.
Behovet for regulering er åpenbart i de mest profilerte regionene som Lofoten, Tromsø og Senja. Lofoten var den første som opplevde ekstrem popularitet over natta, etter at bilder av fjell og fjord tok av på Instagram. Plutselig kom alle, fra hele verden, mens det på kommunalt plan og i befolkningen vokste en motstridene fornemmelse av smiger og bekymring.
For hvem skulle ta ansvar for å bygge toaletter, parkeringsplasser og sanitæranlegg? Eller ta den ubehagelige jobben å si dette fjellet tåler ikke flere besøkende enn 200 per dag, så 800 av dere må snu.
Kommunen hadde verken midler, stillinger eller et etablert apparat for å håndtere turismeregulering, det samme problemet har nå meldt seg i flere kommuner i nord og på Vestlandet. Problemstillingen når stadig flere lokalsamfunn.
Poenget med turistskatt er at tilreisende betaler en sum som lokale myndigheter forvalter etter behov. Til do og sanitæranlegg, turstier, informasjon og regulering. Det er en del uavklarte punkter som handler om hvor og hvordan disse pengene skal kreves inn. Men den som har reist litt har erfart at turistskatt er vanlig i mange land, så det går åpenbart å finne metoder.
Alternativet til turistskatt er at kommunene setter av midler gjennom de generelle overføringene fra staten, hvilket det finnes for mange eksempler på at de ikke klarer.
Valgkamp eller ikke, det er svært positivt at Arbeiderpartiet profilerer denne saken som en del av sin Nord-Norge-satsing. Snuoperasjonen gir reell mulighet til et flertall for turistskatt på Stortinget. Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Cecilie Myrseth, sa følgende i iTromsø forrige uke:
«Vi ønsker at det skal innføres nasjonale retningslinjer for en slik besøksavgift slik at de tilreisende bidrar til å utvikle reiselivet på stedet.»
Det er nødvendig med sentrale retningslinjer, samtidig må kommunene ta inn over seg at den nye populariteten også pålegger dem et selvstendig ansvar. Administrasjonen må utrede lokale utfordringer og disponere midlene. Ligge i forkant av naturslitasje og ta den vanskelige debatten om hvor smertegrensa går og finne måter å regulere strømmen av besøkende.
Dette er en krevende jobb da det er smigrende å være populær. Den ukule bygda som nesten er fraflytta ranker plutselig høyt på sosiale mediers bucket list, et reisemål du må oppleve før du dør. Gjesten med superfancy kamera bruker en hel dag på å dokumentere det falleferdige naustet mens superlativene hagler verbalt og som emneknagger.
Det er faktisk så flatterende at det krever skikkelig godt fotfeste å være den som sier «Beklager, men nok er nok. Denne strandsonen, fjellet eller veien tåler ikke mer trafikk.» For verken stat eller kommune må glemme at hovedoppgaven fremdeles er å serve befolkningen, som slett ikke finner etterslepet på infrastrukturen i Distrikts-Norge verken sjarmerende eller eksotisk.
Turismeregulering er muligens ekstra krevende fordi prinsippet om allemannsrett, fri tilgang til naturen, står stødig i vår kultur. Et prinsipp som fremdeles skal stå sterkt, men som først og fremst skal sikre livsutfoldelsen til den bosatte befolkningen. Allemannsretten fikk rotfeste før noen hadde hørt om verken sosiale medier eller emneknaggen #arcticparadise.
Pandemien har påvirket folks reisevaner, men behovet for regulering og tilrettelegging har ikke avtatt. Interessen for nord øker. Bildene fra Sommarøy-stranda i Tromsø og fjellet Segla på Senja multipliserer seg stadig i den virtuelle skyen.