Aller først, SV vil ikke utvide grensa for når det skal være mulig å ta abort i Norge. I dag åpner loven for at aborter kan utføres i uke 22. Spørsmålet er hvem som skal kunne ta valget etter uke 12, som er grensa for selvbestemt abort: skal det være kvinnen eller ei nemnd?

Dernest, Kristoffersens ordbruk bør han umiddelbart beklage. Han bør beklage til alle kvinner som står i eller har stått i sin største livskrise og må ta senabort i Norge. De finnes. De tar sitt livs vanskeligste valg. Kristoffersen bør møte noen av de familiene som har sterkt ønsket et barn og deretter får vite, etter nesten et halvgått svangerskap, at fosteret ikke kan leve utenfor livmora. Og så bør han beklage til dem.

Ingen ønsker senaborter. Aller minst de som har måttet ta et slikt valg og som gjentatte ganger trekkes inn i den mest oppheta delen av abortdebatten. Dette er kvinner som har fått beskjed om at fosteret er alvorlig sykt eller ikke levedyktig, eller at kvinnen selv er alvorlig syk. Det er kvinner som har fått påvist kreft, og ikke kan gjennomføre kreftbehandling under en graviditet. Senaborter er derfor mest traumatisk for dem som må gjennomføre dem.

Kvinner som får denne harde beskjeden om at en abort må gjennomføres, må i dag møte i nemnd. Mange opplever dette som en slags moralsk domstol og et ekstra slag i magen. Kvinnene beskriver møtet med abortnemnd som et angrep på deres integritet og diskvalifikasjon av den legitime bakgrunnen for denne beslutningen.

SV ønsker derfor at disse kvinnene og familiene skal møtes med omsorg og ikke mistanke. Dette handler om å ivareta kvinner i en svært sårbar situasjon. Derfor vil vi erstatte nemndene med helsepersonell som gir faglige råd og vurderinger, mens den endelige beslutningen er hos kvinnen.

Eksemplene jeg viser til er få, men opprivende for dem som står i det. FHI fører statistikk på antall aborter. De viser tydelig at de fleste aborter tas før uke 9. De fleste aborter etter uke 12 tas i uke 13 og 14 og, mens det er enda færre i uke 19 og 20. Det siste er altså rett etter den statlige ultralyden og viser hvorfor det er så viktig å innføre tidlig ultralyd i Norge. Det vil innebære at flere kvinner får tidligere beskjed om at fosteret ikke er levedyktig og dermed tidligere kan ta valget om de ønsker å avslutte svangerskapet.

Erfaringer fra andre land viser også at det ikke blir utført flere senaborter bare fordi kvinner får lov å bestemme selv. Fosterets fremste forsvarer er nemlig kvinnen. Og det er svært vanlig i land vi kan sammenligne oss med at grensen er 18 eller 22 uker, enten det er Sverige med uke 18 eller Nederland og Island med uke 22.

SV har en åpen tilnærming til en ny abortlov. Vi har ikke ønska å starte denne diskusjonen med uketall, fordi loven i dag opererer med levedyktighet som grense. Det kan godt tenkes at medisinske fremskritt vil gjøre at uketallet for når et foster kan være levedyktig går ned.

Det må også utredes med hvordan avvikling av nemndene kan forenes med andre viktige hensyn i loven, og rammes inn med mulige kriterier etter uke 18 og fram til 22. Vårt mål er å sikre at de kvinnene som tar abort ut fra tungtveiende grunner og i tråd med dagens lov skal slippe å møte i nemnd.

SVs prinsipper for en ny lov er tydelige: rådgivningstjenesten må bygges ut og være tilgjengelig over hele landet og avgjørelse skal flyttes fra nemnd til kvinne.