Utfordringene står i kø i boligpolitikken. Unge boligsøkende sliter med å komme seg inn i boligmarkedet, og i de store byene begynner etterslepet på omsorgsboliger og boliger for mennesker med nedsatt funksjonsevne å vokse seg faretruende stor. For noen dager siden utfordret Nordlys fire av førstekandidatene til Stortinget fra Troms om boligpolitikk, og fikk gledelig konkrete svar i retur.

Cecilie Myrseth (Ap) ønsker å utvide rammene til Husbanken, og vil i tillegg gjennomføre prøveordninger der det offentlige hjelper førstegangsetablerere inn i markedet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) ønsker å kjøle ned et hett boligmarked ved å skattlegge spekulantene, de som ikke bor i de boligene de eier, og han vil gi Husbanken mulighet til å låne ut penger til egenkapital for førstegangsetablerere.

Erlend Svardal Bøe (H) mener det viktigste tiltaket består i å få bygget flere boliger, og at den kommunale saksbehandlingstiden må reduseres kraftig for å unngå at boligprisene økes.

Sandra Borch (Sp) ønsker å utvide BSU-ordningen, slik at ungdom får bedre muligheter til å spare til nødvendig egenkapital, samtidig som hun vil forenkle regelverket slik at planprosessene blir smidigere. Og alt dette er selvsagt bare et lite utvalg av uttalelsene.

Det er bare ett viktig utsagt som savnes her: «Dessuten vil jeg lytte til det de andre partiene har av gode forslag».

Kanskje er det naivt å håpe at politikere fra ulike partier og i en tøff konkurranse om velgernes gunst, skal gi hverandre anerkjennelse og ønske samarbeid. Men det er likevel lov å være håpefull. Kostnaden ved å gjøre boligpolitikken til en slagmark for egenmarkering er nemlig for høy for dem som rammes – i tillegg til at boligpolitikken er dårlig egnet til å markere politiske forskjeller.

Det finnes ingen ideologisk avgrunn mellom de tiltakene SV’eren Torgeir Knag Fylkesnes ønsker seg og det Høyre-mannen Erlend Svardal Bøe forfekter. Tvert imot er det fullt mulig å kombinere god Høyre-politikk med åpenbar SV-politikk, og få utført endringer som kommer folk til gode som virkelig trenger hjelp fra politiske ledere.

Etter krigen har vi hatt mange eksempler på viktige reformer og tiltak som vi i ettertid kan takke enkeltpartier eller enkeltpolitikere for. Slik er det ikke i boligpolitikken. I boligpolitikken er de største suksesshistoriene reist på et solid fundament av tverrpolitisk samarbeid og felles vilje.

Bonord markerer i år 75-årsjubileum. Dette har blitt en kjærkommen anledning til å studere historien og definere historiske suksesser. Vi holder til i Hammerfest, Tromsø og Harstad, og disse byene har den samme erfaringen til felles. Enorme boligutfordringer fant sin løsning når ulike ideologiske holdninger møttes for å løse utfordringer alle erkjente som store.

De ulike menneskene fra de ulike partiene var selvsagt uenig om mye – særlig om rikspolitikk og utenrikspolitikk – men de delte målene for utvikling av lokalsamfunnene, og de samarbeidet om det de var enig om. Selve arbeidet ble utført i et samspill mellom kommunene og utbyggerne – boligbyggelagene inkludert.

Selvsagt er ikke utfordringene vi står overfor i 2021 de samme som på 1940-tallet (Harstad), 1950-tallet (Hammerfest) og 1960-tallet (Tromsø). Og selvsagt er vi i dag på vei inn i en stortingsvalgkamp der førstekandidatene først og fremst ønsker å markere politiske forskjeller seg imellom – slik at vi alle kan få bekreftet at demokratiet vårt fungerer.

Likevel er det lov til å håpe på at vi også skal kunne oppleve en start for en tverrpolitisk dugnad for en ny boligpolitikk. Vi trenger det nå.