I 1966 var jeg på Grøtsund fort som vernepliktig soldat, nær ubåtkaia på Tønsnes, dypt nede i fjellet sammen med den nye supermoderne skyteradaren. Der trente vi på lynkjapt å tolke dataene fra observasjonsradaren og hastig få de imaginære fiendtlige (sovjetrussiske) krigsskipene ute i Grøtsundet midt i skytekorset. Så trykket løytnanten på den røde knappen, og det harde fjellet rundt oss vibrerte fra kanonene. Noen ganger fikk vi ros for treffsikkerheten.

Fire år etter Cuba-krisen kjente vi unge soldater og befal den gang på uhyggen fra en verden som holdt på å gå av hengslene. Nå går det kaldt nedover ryggen på meg igjen. Ikke nødvendigvis for at vi står på terskelen til en like farlig situasjon. Trolig langt derfra. Men fordi det ikke bare er jodskuffen som er tømt – det er også fritt for vett i politikerskuffen. Og det er mye farligere en jodmangelen.

Det kjernefysiske angrepsmonsteret som ble guidet inn til dypvannskaia på Tønsnes. Den så like rund, glatt og velpolert ut som forsvarsministerens argumenter på TV og folkemøtet den 3. mai. En angrepsubåt konstruert av verdens kanskje fremste ingeniører og dataeksperter – en flytende garanti for vår sikkerhet. Vi kunne ta det helt med ro.

Varaordføreren trøstet også; vi må da kunne stole på at sikkerheten er godt vurdert og ivaretatt av våre myndigheter. Vel, vel; jeg hadde kanskje blitt litt mer beroliget om ordføreren var på banen her. Han er jo ellers godt synlig, og gjør så langt jeg kan se det, en god jobb med smittevernet. Er ubåtsaken for ubetydelig kanskje? Er det andre grunner til at han i akkurat denne saken sender ut sin nestkommanderende i offentligheten?

Folk flest er ikke blitt tryggere av de nasjonale og lokalpolitiske utspillene. Snarere tvert imot! Fordekthet og kulissespill er transparente nok til at vi forstår at den hele og fulle sannhet slett ikke skal kommuniseres, og at kunnskapene om saken ikke skal distribueres til folket. Fordi det kan skape frykt og redsel? Eller fordi sannheten ikke vil bli tolerert av befolkningen?

Jeg tror at de som sitter ved makt- og kommunikasjonsspakene undervurderer det norske folks robusthet og emosjonelle styrke, og derved risikerer å øke bekymringsnivået unødig ved å tilsløre og komme ut med halvkvedete viser. De tomme jodskuffene vitner i alle fall om at forsikringene ikke virker som tenkt. Og jodhamstringen forteller på en taus måte at Tromsøs innbyggere, uten forsvarlige sikkerhetstiltak og velorganisert beredskap, ikke vil venne seg til det uhyggelige synet av en amerikansk kjernefysisk ubåt som siger fredfullt inn til en havn så nær sentrum.

Så full støtte til Mads Gilberts innsiktsfulle og kloke artikkel i Nordlys den 11. mai: Ingen atomubåter til Tromsø!