Fra sidelinja:

Fri for plikt den rike føyes

Vår misnøyes vinter er snart over, men det bobler fortsatt i befolkningen, skriver spaltist Ronny Bratten.

  Foto: Knut Opeide

meninger

Bompenger og piggdekkavgift er ikke lenger diffuse skyer bak horisonten, men en reell mørk uværsfront som krangler med snøbygene fra havet om å legge seg over byen.

Fra høsten av koster det 1400 kr året for å kjøre med piggdekk, og i 2022 slår bommene igjen rundt hele byen. En familie med to voksne i arbeid og et par unger som skal på fritidsaktiviteter, får fort en årlig ekstrautgift på nærmere 30 000 kr, eller rundt regnet en ordinær netto månedslønn.

Vi fikk nylig høre at Tromsø er rangert på 8. plass på en svært celeber liste over verdens byer. Dessverre er det verken lista for de beste byene å bo i, lykkeligst befolkning eller høyeste formuer, men den noe mer deprimerende lista over verdens dyreste byer å bo i.

Her blir vi bare slått av seks sveitsiske byer og hovedstaden på Bermuda, men trøsten får være at vi holder Stavanger og Oslo rett bak oss, og det spørs om vår nærmeste rival Bern har noe å stille opp med når vi stapper det kommunale sugerøret rett ned i bensintankene neste år.

Ronny Bratten, spaltist 

I denne strømmen av interessante nyheter, kom nok en liten kinnhest da det ble kjent at Tromsø er den nordnorske byen flest flytter fra og at det synes som om det ikke er flere bygder i Nord-Norge å støvsuge for innflyttere.

Dette står i skarp kontrast med bildet som bompengearkitektene i Tenk Tromsø har malt med meterbred pensel. Fortsatt står det på prosjektets hjemmeside at «Tromsø vil ha 20 prosent flere innbyggere i 2030». Her er det fristende å stille samme spørsmål som Melodi Grand Prix-vinnerne i Bobbysocks i sin tid gjorde: «Er det bare drøm og fantasier»?

Hadde Tenk Tromsøs beregninger vært i nærheten av riktige, hadde ordfører Gunnar Wilhelmsen og vår nye kommunedirektør Stig Tore Johnsen spist kake og slått hallingkast av glede. I stedet måtte kommunedirektøren varsle om fremtidige stengte barnehager i takt med fallende folketall og kom med sitt famøse utspill om at kommunen oppfordrer folk til å begynne å lage barn.

Utspillet ble møtt med en blanding av hoderystende undring og rent, uforfalsket sinne. Med absurde boligpriser, en kommune som balanserer på slakk ROBEK-linje og de varslede avgifter, har mange aktuelle barneprodusenter gjort det klart at helgene vil brukes til å vurdere evakuering fremfor elsking.

Tromsø er en liten by i et bittelite land. Det burde være en prioritert og relativt enkel sak å organisere et effektivt trafikksystem for noen få tusen biler og busser. I stedet har man latt det skure og gå til tross for lokal bensinavgift, uten at det synes å ha kommet veinettet synderlig til gode. Kommunens veipolitikk, gjennom skiftende politiske allianser, har vært som å bekjempe karies ved å skattlegge sukker, men likevel droppe tannpusset i 30 år for deretter å ilegge en sjokoladeavgift for å betale for gebiss.

Den siste merkverdigheten ved innførselen av bompenger, er den tilsynelatende bisarre inndelingen av soner. Bor man på bygda må man passere bomstasjoner for å ankomme byen. Hvis man derimot skulle være så heldig å ha råd til å bo på Sør-Tromsøya – slik som svært mange av de som har dukater på kistebunnen i denne byen gjør, og pussig nok mange av politikerne i kommunestyret – tilhører man den gedigne «sone 1». Den går fra Breivika til Sydspissen, hvilket betyr at her kan man kjøre bil til fotbladene blør uten å betale bompenger.

En artig tilfeldighet er at dette er blant de som vil få mest igjen for bompengene resten av befolkningen betaler. Det er så man ser seg nødt til å tenke på de bevingede ord en talefør snekker fra Nasaret visstnok uttalte: «For den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.»

Eller som det heter i den gamle kampsangen «Internasjonalen»; «av skatter blir vi tynget ned, og fri for plikt den rike føyes».

Begrunnelsen for at Sør-Tromsøya ikke skal ha bomstasjoner er i følge Tenk Tromsø at bommer her vil koste mer i drift enn hva de vil ta inn. Det må være lov å stille seg kritisk til riktigheten av denne konklusjonen, men når det uansett er slik at av bompengene innbetalt til bypakken vil cirka 600 millioner gå til administrasjon, tror jeg det vil være allmenn forståelse for at noen bomstasjoner går i tap for å sikre en rettferdig fordeling av utgiftene.

Skal bompengene ha et skinn av legitimitet, bør man umiddelbart sette seg ned viskelær og linjal og opprette en ny sone med grense et par hundre meter sør før Hålogaland teater. Byrdene skal jo fortrinnsvis deles.

Bompengene kommer uansett hvor mye vi surmuler. Om konsekvensen blir folketom by eller et tilflyttingsbonanza hvor tusener av smilende syklister stormer frem gjennom snøbygene i januar med ungene bakpå, gjenstår å se. Om sistnevnte scenario skulle slå til, får vi håpe syklistene ikke sliter sykkelveiene ned med piggdekk.

I så fall må kommunen vurdere piggdekkgebyr for sykler. Det meste lar seg som kjent løse med en ny avgift.