Det er hele behandlingstilbudet for psykisk helse i landets nordligste fylke som står i spill nå. Og det angår oss alle. Nå må vi våkne opp her.

Førstkommende onsdag skal styret ved UNN ta en avgjørelse som vil få vidtrekkende konsekvenser for hvordan det psykiske helsetilbudet i regionen vil bli i uoverskuelig tid. Det er tre alternativ det står mellom. Det første er at alle enhetene for psykisk helsevern forblir på Åsgård. Det andre er at det bygges helt nytt ved UNN i Breivika, og at alt flyttes dit. Det tredje er en slags hybrid av de to første.

Åsgård sykehus, som det fortsatt kalles, er en stor og tung institusjon i Nord-Norge, og det er ikke tilfeldig at det ligger der det gjør. Etter krigen, i 1948, solgte tromsømannen og filantropen Harald Andreas Eriksen den store tomta til Staten, for en sum langt under markedsverdi, med det formål å styrke det psykiske helsetilbudet i landsdelen etter krigen, at man kunne bygge der, i de sentrumsnære og samtidig naturskjønne omgivelsene.

På den tiden var det kun én slik institusjon i hele regionen, ved Rønvik utenfor Bodø. Kapasiteten var begrenset og mange pasienter ble derfor penslet videre, helt til Trondheim. Det skulle dernest gå mange år før Staten igjen overførte eiendommen videre til Tromsø kommune, fortsatt med Eriksens intensjoner til grunn. Først i 1961 sto det ferdige bygget klart, og siden 1966 var det i full drift, stedet vi i dag kjenner som Åsgård.

I dag er de verneverdige lokalene slitte, og det må fornyes på denne store tomta, som ligger ved et av de aller fineste områdene på hele Tromsøya. Her er det mulig å bygge et helt nytt sykehus, der pasientenes ve og vel settes i høysetet. Man vil unngå store bygg i høyden, med «luftegårder» på tak, og institusjonen vil fortsatt ligge med direktekontakt til naturen, slik det har gjort siden Harald E. Eriksen tok tak.

Kostnadene for de forskjellige løsningene er, for ordens skyld, estimert til det samme, i underkant av tre milliarder kroner.

UNN-direktør Anita Schumacher er leder for styringsgruppa i prosjektet. Hun anbefaler i saksfremlegget å samle all virksomhet i nybygg i Breivika, der kongstanken er å samle somatikk og psykiatri, en tanke som isolert sett kan virke nobel. Argumentasjonen for å velge bort Åsgård er derimot av den mer aparte sorten.

Det ene poenget er at de tre årene med byggevirksomhet vil være forstyrrende for dem som allerede er under behandling. At tre år med bygging er relativt beskjedent i et 50-årsperspektiv (eller mer), er nå én sak. Noe annet er at Breivika, dit hun ønsker at nybygget skal reises, i seg selv er i støyende omgivelser, og der det per definisjon ikke engang er tilstrekkelig plass til å samlokalisere alle underliggende avdelingene ved Åsgård.

At ulempene og risikovurderingene i saksfremleggingen er beskrevet etter en kombinasjonsløsning med både Breivika og Åsgård, og ikke en full flytting til Breivika, gjør også argumentene både svake og mangelfulle.

Direktøren hevder dessuten, som det fremgår i styrepapirene, at en samlokalisering i Breivika vil virke «mindre stigmatiserende for mennesker med psykisk helse og ruslidelser». Ironisk nok påpeker fagpersonell nettopp verdien ved at institusjonen ligger for seg selv.

– Så kan man jo spørre seg om det ikke er tilgang på naturopplevelser og ro i nærheten av Breivika også, men det har jeg ikke tenkt å gå inn i en polemikk om, sier direktøren til iTromsø, og gjør dermed nettopp det, i det som iallfall for utenforstående ser ut som dårlig skjult hersketeknikk.

Mulighetene for gradvis utprøving utenfor sykehusets arealer er nemlig betydelig mindre egnet i Breivika enn ved en plassering på Åsgård, slik blant annet overleger, behandlere og avdelingsledere har påpekt i sine innspill til saken.

Åsgård ligger også godt sentralt plassert på Tromsøya, med kort vei til både byens sentrum og handelsparken på Langnes. I tillegg er det en ny boligbygging i Åsgårdmarkas øvre del under oppføring. Beliggenheten på Åsgård er derfor overhodet ikke noe som bygger opp om stigmatisering av pasienter, men snarere heller et svært velegnet sted å komme til, som ikke er en del av det enorme helseforetaket som allerede ligger i langt mer avsidesliggende Breivika.

Her kunne man fortsatt å plukke poeng og enkeltargument ned i sine enkelte atomer, men det har i grunn liten verdi, og det blir fort veldig teknisk og vanskelig å sette seg inn for oss vanlig dødelige. Men man skulle tro det var verdt å lytte til et samlet fagpersonell, samtlige brukerorganisasjoner, pasienter og pårørende, og disse grupperingene ønsker og anbefaler alle at sykehuset fortsatt skal være på Åsgård.

Vi nærmer oss 20 år siden helseminister Ansgar Gabrielsen innførte «den gylne regel» som et hårete mål, at det skal satses prosentvis mer på psykisk enn somatisk helse. Der er vi fortsatt ikke i det hele tatt. I stedet har New public management-tankegodset bredt om seg også i helsevesenet, der selv psykisk helse skal styres etter forretningsprinsipper laget for japanske bilfabrikker. Det er i sannhet bedrøvelig.

På UNNs egne nettsider har de under «Om oss» ramset opp noen mål, visjoner og sett av verdier de selv hevder å strekke seg mot. Det er kult det, altså. Jeg liker at man sikter høyt, også i det offentlige, ikke minst innen helsevesenet. Det er vel dette den flygende pingvinen (attpåtil i Arktis) i logoen skal symbolisere, at her er intet umulig, bare man har trua.

Det øverste punktet er Visjon. Det står det «Det er resultatene for pasienten som teller. Vi gir den beste behandling». Videre følger det UNN hevder at er deres overordnende mål, og det øverste slagordet lyder slik: «UNN skal gi den beste utredning, behandling og pleie, slik at pasienter og pårørende er trygge og godt ivaretatt».

Flotte slagord, perfekt egnet for svulstige taler.

Kommende onsdag har UNN-styret en enestående mulighet til å etterleve sine egne mål og visjoner, i praksis. Det er bare å lytte til fagpersonell, leger, sykepleiere, pårørende og – ikke minst – pasientene. Så får kanskje fornuften seire til slutt.