Like sikkert som at det kommer 3–4 vintere etter at hestehoven blomstrer, er de ufordragelige russelåtene et tegn på at våren er et faktum. Samtidig er det slik at for hver vinter som passerer i et voksent liv, jo yngre virker avgangselevene fra videregående og desto mer infantil blir denne særegne sjangeren av tonesatt svada.
Den merkelige russefeiringen markerte tidligere at utdanningen var slutt. I dag er holoien en svindyr rølpefest som kommersielle aktører tjener fett på. Kulturelt sett en tradisjon som bejubler det mest ynkelige av holdninger og estetikk. Seremoniell flatfyll som blir selvforsterkende av at de stakkars ungdommene må utstå den mest utspekulerte lydterror som russelåtene, rent objektivt, må kategoriseres som.
I år går trofeet for lavmål til russelåten med følgende tekstlinje: «Bounce opp og ned, jævla hore, sett deg ned på kne før jeg slår deg ned, jeg vil se deg miste det helt, miste det helt.»
Like sikkert som at måsen snart blir livsfarlig mens den demonstrer de mest brutale sider av morsinstinktets vesen, er at undertegnede og alle andre gamlinger viser at vi er generasjon dinosaur når vi åpner kjeften om hvor håpløs ungdomskulturen er. Men det er vår jobb å bli kjempesure når snørrvalper, halvblinde av testosteron, hoier «Jævla hore!» mens de tror de fremstår som en blanding av Don Juan og Kongen På Haugen.
Jentene, som har fått rollen som hore, skal ikke være festbrems og bli sure for dette. Herregud, det er jo bare en sang, liksom.
Det er da oldisene unisont skal formane om at handlinger starter med holdninger, at sangstrofen ikke beskriver våryr gladromantikk, men voldtekt. Selv om vi fremstår som ukule. Selvfølgelig skal vi sette kidsa på plass, det er derfor naturen har valgt å beholde menneskearten i ett lengre livsløp enn til russetiden. Noen må holde intellektet flytende mens de unge fordyper seg i promillestudier.
Men så kom generasjonen av foreldre som nekter å være voksne og heller vil være kompis. Som vil høre fra jyplingene at de er kule, ikke strenge. Dermed stiller en pappa opp i mediene og forsvarer russelåten. Den om at hora skal levere i knestående eller få bank. Eller medeleven, som vi sa i riktig gamle dager.
Den pappaen, som synes at vi må la russen få kose seg litt, har fått en del tyn. Ikke bare fordi han er far til en gutt og helt glemte å tenke gjennom hvor lite sjarmerende det muligens er å være jenta som skal slås ned. Også fordi han demonstrerer en helt ræva forvaltning av en viktig posisjon.
For noen har mer makt enn andre til å utgjøre en forskjell. Ingen partystemning tar bort det faktum at 1 av 5 jenter opplever seksuelle overgrep (tall fra FHI). At trakassering er et ekstremt problem som ødelegger folk på livstid og at spesielt gutter blir så dårlig sosialisert at en del ikke engang forstår at de voldtar. Det aller siste vi trenger er kule fedre som klapper for den eplekjekke pjokken når han med sløvt blikk og spritlagt hjerne snøvler ukvemsord om jentene.
Det er mange kamper som ville vært langt mer effektive om de riktige folkene, de med sentrale posisjoner tok tydelig stilling. Det er mer effektivt at en statsminister snakker om konkrete miljøgrep enn om et medlem av Natur og Ungdom sier det samme. Apartheid ble først avleggs når hvite privilegerte satte foten ned. Kampen mot seksualisert vold hadde vært lettere om landets helsesykepleiere, som er satt til å spre et brukbart verdisett gjennom seksualundervisningen, hadde fått tydelig drahjelp av foreldre og fedre i særdeleshet.
Fedre som brukte bassen i stemmen til å levere en myndig tale til poden om at prostitusjon er strukturell vold og seksualisert maktmisbruk i praksis. At bruk av ordet hore om medmennesker er totalt uakseptabelt. Tanketomt bifall av låter som truer med voldtekt betyr redusert arv, hjemmelagde julegaver på livstid og umiddelbar fjerning av lydbåren elektronikk fra gutterommet.
Den som sitter på en posisjon med stor påvirkningskraft har et ekstra ansvar for å være tydelig. Tåle å være en ukul, kjedelig festbrems. En som løfter horer til likeverdige mennesker, i teorien i alle fall. Praksis har en tendens til å følge etter.