Kjære palestinavenner, kjære antiimperialister.
Vi er samlet her først og fremst for å protestere mot at Israel med imperialistmaktenes våpen og moralske støtte – igjen angriper palestinerne. I Jerusalem, ellers på Vestbredden og i Gaza. I skrivende stund er dødstallene kommet opp i over 150 på palestinsk side. Men vi er også samlet for å minnes 15 mai som er Nakba-dagen – dagen da katastrofen ramma palestinerne for 73 år siden – i 1948.
Nakba var en alvorlig hendelse som fordrev 750 000 palestinere fra landet og gjorde dem til et folk av flyktninger. Da erobret israelske styrker mer enn 78 % av det historiske Palestina, ødela mer enn 530 landsbyer og drepte 15000 palestinere i en rekke massakre. Men Nakba var ikke over i mai 1948, for Nakba har fortsatt fram til denne dag. Det vi nå ser utspille seg i Jerusalem er at folk blir jaget fra hjemmene sine som blir overtatt av andre som mener de har mer rett til dem. Etnisk rensing var et begrep vi lærte å kjenne fra Balkan på 1990-tallet. Da hadde Israel allerede drevet med det i mange år.
Det som nå kommer til overflaten har skjedd hele tida. At vi ikke hører noe til vanlig betyr ikke at uretten ikke finner sted – den foregår bare i det skjulte og uten mediedekning. For hver eneste dag må palestinske barn på vei til skolen finne seg i å bli betraktet som annenrangs mennesker, samtidig som de er livredde og frykter for å bli angrepet eller putta i fengsel. Et sånn system har vi hørt om før, nemlig fra Sør-Afrika før frigjøringa. Det kalles apartheid.
Men hvorfor blir det krig – nå? Det er fordi palestinerne viser motstand. De finner seg ikkje lenger i å bli tråkket på i stillhet. De godtar ikke å bli kastet ut av husene i sin egen hjemby; Jerusalem. Og de tåler ikke at israelske soldater stormer inn i Al Aqsa moskeen samtidig som settlere med israelske flagg gjør narr av dem.
Kanskje hadde det vært best at palestinerne hadde holdt seg i ro – for da hadde det vel ikke kommet noen bombefly? Sannheta er vel at de ikke har noe valg – hele deres eksistens er truet. Til og med salige John Locke, den gamle liberalisten, var tydelig på at når ei regjering ikke kunne ivareta interessene til folket eller blei tyrannisk – så hadde folket rett til å gjøre opprør. Det var den retten vi påberopte oss når vi sjøl var okkupert 1940–1945. Som Yonatahan Shapira (tidligere israelsk helikopterpilot – nå bosatt i Norge) uttaler: » «Mitt svar er dette: Hadde du våget å spørre i dag hvorfor jøder i Warszawa-ghettoen gjorde opprør? Hvorfor svarte i Sør-Afrika gjorde opprør. Okkuperte folk gjør opprør, og har all rett til det». (Klassekampen 140521).
Men Israels ledere blir rasende når de møter motstand. Kanskje hadde de regnet med at palestinerne ville måtte bøye seg for presset; for den etniske rensinga, for volden, for ydmykelsene. Og de blir rasende når de ser at politikken deres ikke fører fram – og at de heller ikke makter å beskytte sine egne innbyggere. Selv om rakettene fra Gaza ikke er spesielt effektive, har de 100 % støtte hos palestinerne. Når man klarer å slå tilbake oppleves det enormt frigjørende. Dette må vi erkjenne sjøl om alle tapene av menneskeliv både på palestinsk og israelsk side må beklages. De ansvarlige er den korrupte Nethanyahu og hans menn.
Når det er sagt skal vi ikke glemme de mange modige og flotte jødiske menn og kvinner – både i Israel og i utlandet som tar til motmæle mot Israels militærmaskin i solidaritet med palestinerne. Ja, det finnes antisemittisme – også i Norge, og det er vi imot, og det skal vi bekjempe som all annen rasisme. Å være mot overgrepene mot palestinerne har ingenting med antisemittisme å gjøre. For Israel forsøker å kapitalisere på det som skjedde under andre verdenskrig. EU og Tyskland støtter Israel mot palestinerne for å dekke over sin dårlige samvittighet og ansvaret for mordet på Europas jøder. Kanskje det gjelder vårt land også. Det er så feigt.
Om få dager arrangeres Eurovision: hvorfor blir ikke Palestina invitert til å være med, mens Israel skal? Det blir ekstra hult i dagens situasjon.
Noen av oss har stått her på torget ganske mange ganger. Seksdagerskrigen, krigene i Libanon og Gaza, Sabra og Chatilla. Intifada. Blokaden av Gaza. Så mye urett. Den solidariske kampen for palestinerne sine retter har vart hele vårt voksne liv – og den vil fortsette. Det som utløste konflikten nå er de samme spørsmålene som for 73 år siden: retten til et hjem og et hjemland. Settlerstaten USA klarte langt på vei å knuse de Nord-Amerikanske urfolk. Men Sør-Afrika (Azania) med sin Nelson Mandela klarte å frigjøre seg fra Boer-regimet. De viste vei.
Palestinerne gir seg ikke. Selv om det måtte ta enda flere generasjoner. Over hele verden og hele Norge løfte det seg nå mange stemmer til protest. Også her i Tromsø, Gazas vennskapsby i Norge. Husk at ingen er fri før alle er fri.